Kommunevåpen
Våpenet (godkjent 1624) har en mannsperson med tre piler, en møllestein og en glorie sittende på en trone med løveformede sidestykker, under føttene en skikkelse og i bakgrunnen fire stjerner. Omskriften UNANIMITER ET CONSTANTER OSLO betyr 'enig og bestandig Oslo'. Seglet er opprinnelig fra 1300-tallet og finnes i flere versjoner etter dette; dagens utgave kom i stand til byjubileet 1924. Motivet gjengir sagnet om St. Hallvard og hans død.
 

Byflagg
Flagget (vedtatt 1924) har fire horisontalt like striper i blått, hvitt, blått, hvitt; opprinnelig en vimpel.
 
NavnetOslo ble i norrønt skrevet Áslo, etter 1350 oftest Óslo. Etterleddet -lo tolkes vanligvis som engslette ved vann. Forleddet har vært tolket som os, 'elvemunning', ås, 'høydedrag' eller ås, førkristen gud. De to siste tolkningene er de vanligste. Navnet Christiania (etter Christian 4) fikk byen i 1624; fra 1877 ble det skrevet Kristiania i matrikkel og statskalender, fra 1897 også i de kommunale etater. Navneformen Oslo ble i denne tiden brukt om det som nå kalles Gamlebyen. Byens navn ble endret til Oslo igjen med virkning fra 1. jan. 1925.
 

 

Geologi og landformer
Fra et høydeområde i Nordmarka i nord skråner landskapet sørover til et lavland som omkranser det innerste av Oslofjorden. I øst reiser Ekeberg seg med en bratt skrent over dette lavlandet, som ofte kalles Oslogryta. Landskapsformene er for en stor del betinget av berggrunnen og den geologiske historien.
 
Oslo består av tre helt forskjellige berggrunnstyper. I sørøst finnes grunnfjell, i de sentrale strøk og i sørvest kambrosilurbergarter, og i nord permiske magmabergarter.
 

Grunnfjellsområdet
Dette består hovedsakelig av harde gneiser med en tydelig nord-sør strøkretning, trolig som resultat av sammenfoldning for mer enn 1000 mill. år siden. Strøkretningen reflekteres f.eks. i at vassdragene i Østmarka i hovedsak er orientert nord-sør, med lange skrenter og åsrygger imellom. Grunnfjellsområdet strekker seg vestover mot østbredden av Bunnefjorden, der det er en forkastning, og mot Groruddalen i nord.
 

Kambrosilurbergartene
Disse består av kalkstein, sandig skifer og leirskifer avsatt i havet for om lag 550-400 mill. år siden. Disse relativt bløte bergartene danner i dag det lavestliggende terrenget i Oslogryta og bunnen under det nærmeste fjordområdet. Alunskiferen, som gir dårlig byggegrunn, er avsatt i kambrium. Avsetningene ble foldet for ca. 400 mill. år siden, og strukturen i dette foldemønsteret kan man se i dagens topografi som en tydelig strøkretning nordøst-sørvest, med kalksteinen som rette rygger mellom forsenkninger skavet ut i de bløtere skifrene. Strøkretningen kan bl.a. lett sees i utformingen av øyer og skjær i fjorden. Malmøya i Bunnefjorden er særlig kjent for sine enestående fossiler fra silurtiden.
 

Permiske magmabergarter
I perm var det sterk vulkansk virksomhet i det som nå er Oslos nordlige deler. Siden er mye av lavaen som ble avsatt på overflaten, slitt vekk, og den berggrunnen vi i dag observerer i kollene i bl.a. Nordmarka, består av dypbergarter som størknet dypt nede i jordskorpen disse områdene finnes også Oslos høyest beliggende områder, høyest når Kirkeberget nord for Sandungen i Nordmarka (629 moh.). Da dypbergartene kom på plass som varme smelter, varmet de opp berggrunnen omkring, og spesielt kambrosilurbergartene ble omdannet til flintaktig hornfels nær kontakten.
 
Smelter som størknet i spalter på vei til overflaten, sees som tallrike eruptivganger. Noen av disse er motstandskraftige mot erosjon og reiser seg i terrenget, f.eks. i Ullernåsen-Husebyåsen, der det er hundrevis av gabbroide ganger, og ryggen fra Vinderen over Gaustad, der det er én tykk rombeporfyrgang. Andre er oppsprukket og markert som trange gjel eller sprekkedaler. I forbindelse med vulkanismen i permtiden sank det inn store sylinderformede blokker, som nå er kjennetegnet ved ringformige strukturer, f.eks. Bærum-Sørkedalkalderaen og Nittedalskalderaen.
 
Langs linjer med senere oppbrytning av berggrunnen (forkastninger) finner man også skrenter og søkk. Dette er utbredt både i Østmarka (f.eks. langs Lutvann, der man høsten 1997 fikk vannlekkasje under tunnelarbeidet med Gardermobanen i Romeriksporten), under Ekeberg-Bekkelaget og andre steder der de nå bare viser seg som rettlinjede sprekkedaler (Sørkedalen, Langlia, Styggedalen og dalen langs Skjærsjøen til Bjørnholt).
 

Løsmassene
De massene som finnes i Oslo er dels bunnmorene avsatt under siste istid i de høyereliggende strøk (over 210-221 moh.). Løsmassene i de lavereligende områder er hovedsakelig marine avsetninger, leire, sand og grus avsatt under vann fra den tid da havet dekket Oslogryta, for knapt 10  000 år siden (høyeste marine grense 221 moh.). Praktisk talt hele berggrunnen i det bymessig bebygde området er dekket av disse marine avsetningene.
 
Særlig i sentrum er det mektige leirlag som skaper problemer for byggevirksomheten. I Groruddalen har bekker og elver skåret seg dypt gjennom disse leirmassene. Da isen trakk seg tilbake fra Oslogryta, gjorde den opphold og avsatte morener og sandmasser ved isfronten. De store vannene i utkanten av byggesonen i nord (Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet) er demt opp av slike morener avsatt foran brekanten ved midlertidige stans i isens nedsmelting.
 

Spor etter nedisingen
I de seigere dypbergartene i nordre del av Oslogryta, i Nordmarka og på overflaten av eruptivganger, sees spor etter isens virksomhet: skuringsstriper, sigdmerker og rundsva. Rundsvaene er lave, strømlinjeformede knauser med jevne, glatte sider mot den retningen isen kom fra og tvert avkuttet kant nedstrøms. Jettegryter som nå ligger langt unna elver og strandkant (f.eks. en storslått, 13 m dyp jettegryte på Bekkelaget), viser også til forhold under istiden eller tiden like etter.
 

Klima
Den fremherskende vind i Oslo er sørlig om sommeren, nordlig til nordøstlig om vinteren. På grunn av byens skjermede beliggenhet blir vindstyrken moderat, og det er stor hyppighet av vindstille. I høytrykkssituasjoner i vinterhalvåret er det liten horisontal og vertikal utveksling av luft, med tendens til opphopning av luftforurensning over byens mer lavtliggende deler.
 
Middeltemperaturen på Blindern er -4,3  ?C for januar, 16,8  ?C for juli og 5,7  ?C for året som helhet. Høyeste målte temperatur er 34,2  ?C (august 1982), laveste temperatur -26,0  ?C (januar 1941). Nedbørrikeste måned er september med gjennomsnittlig 90 mm, nedbørfattigst er februar med 36 mm, mens årsnedbøren er 763 mm. I gjennomsnitt måles nedbør lik eller større enn 1,0 mm i 113 dager hvert år.
 

Befolkning og boliger
Oslo er landets største fylke og kommune med hensyn til folketall, som i november 1997 passerte 500  000. Befolkningen i byen innenfor de nåværende administrative grensene har - med unntak av en periode fra sist i 1960-årene til midt i 1980-årene - vist en nesten kontinuerlig vekst siden byen ble hovedstad i 1814. Veksten var særlig sterk i siste halvdel av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. Fra et folketall ved utgangen av siste krig på så vidt over 400  000 innbyggere, økte folkemengden jevnt frem til 1969, da folketallet var nådd 488  329 innbyggere. Deretter gikk folketallet tilbake til et minimum på 447  257 innb. 1984. Senere har byen hvert år hatt vekst i folketallet, særlig etter 1990, da Oslo sammen med Akershus har hatt størst vekst blant landets fylker. Folkemengden økte 1991-97 med gjennomsnittlig 5525 personer eller 1,2  % årlig. I denne perioden hadde Oslo nesten ¹/₄ av landets samlede befolkningsvekst.
 
Byens vekst siden 1984 skyldes både økt naturlig tilvekst og endret flyttebalanse. Den økte naturlige tilveksten skyldes i noen grad et redusert antall døde, men er først og fremst et resultat av økte fødselstall. Denne økningen skyldes både økt antall kvinner i fødedyktig alder og økt spesifikk fruktbarhet. Således har det samlede fruktbarhetstallet for Oslo siden 1970-årene sterkt nærmet seg nivået i de øvrige fylkene; 1971-75 lå det på 75  % av landsgjennomsnittet, i 1996 på 90  % (1,89 i hele landet og 1,71 i Oslo). Bare en mindre del av denne utviklingen kan tilskrives det økte innslaget av innvandrere i byen. Det er imidlertid først og fremst den økte nettoinnflyttingen som har bidratt til den økte befolkningen i Oslo etter midten av 1980-årene. I 1990-årene har den utgjort rundt ³/₄ av befolkningsveksten i byen.
 
Oslos befolkning har klare særtrekk med hensyn til alder, kjønn og sivilstatus. Byens befolkning er preget av en lavere andel barn, særlig i skolealder, og en høyere andel unge yrkesaktive (20-39 år) enn landet som helhet. Andelen eldre er også høyere enn i landet som helhet; overrepresentasjonen av eldre øker med stigende alder. Forskjellene i alderssammensetning mellom Oslo og hele landet dempes imidlertid over tid, bl.a. øker barneandelen noe i Oslo i kjølvannet av de økte fødselstallene i byen. Fortsatt lavere fødselshyppighet i Oslo og ikke minst den regelmessige netto utflyttingen av barn, særlig i førskolealder, fører til at byen fortsatt vil ha en klart lavere andel barn enn landet som helhet i årene fremover. Nettoutflyttingen av førskolebarn må sees i sammenheng med en tilsvarende netto utflytting av personer fra 30-39 år, vesentlig til Akershus. Aldersgruppen under 30 år har derimot netto innflytting til Oslo. Ved å trekke inn det geografiske aspektet, hvilke områder Oslo har netto inn- og utflytting i forhold til, trer det frem et bilde av Oslo som et viktig innflyttingsfylke for mennesker under 30 år fra hele landet, mens mange nyetablerte (30-39 år, gjerne med små barn) flytter ut til Akershus.
 
Et annet markert demografisk særtrekk i Oslo er kvinneoverskuddet. Byen har 1086 kvinner per 1000 menn, mot 1022 for hele landet. Endelig karakteriseres befolkningen i Oslo av en stor andel enslige (inkl. samboende uten felles barn) blant husholdningene, 64,7  % mot 49,0  % for hele landet (1997).
 
Oslo har størst innvandrerbefolkning av landets fylker; 81  192 eller 16,4  % av befolkningen hadde 1997 innvandrerbakgrunn (begge foreldre født i utlandet uavhengig av statsborgerskap) mot 5,3  % i landet som helhet. Av innvandrerbefolkningen i Oslo hadde vel ³/₄ ikke-vestlig bakgrunn. Innvandrerbefolkningens andel varierer sterkt både geografisk og med hensyn til alder. I alt 46  % av innvandrerne i Norge fra ikke-vestlige land bor i Oslo. Størst andel av innvandrerbefolkning finnes i indre by øst og på Søndre Nordstrand. I bydelen Gamle Oslo hadde således 37  % av folkemengden innvandrerbakgrunn, herav 33,1  % fra ikke-vestlige land (1997). Innvandrerbefolkningen er gjennomgående ung og med relativt høye barnetall.
 
Befolkningsutviklingen varierer mye mellom bydelene. De aller fleste har i 1990-årene hatt vekst; størst har den vært i Søndre Nordstrand, den viktigste utbyggingsbydelen, i Gamle Oslo og Grünerløkka-Sofienberg i indre by øst. Svakest har utviklingen vært i bydeler med eldre drabantbybebyggelse, f.eks. i flere av bydelene rundt Østensjøvannet og i Groruddalen. Siden slutten av 1980-årene har indre by som helhet hatt vekst i folkemengden etter flere tiår med til dels betydelig tilbakegang. Dette er et resultat av bl.a. byfornyelsen. I perioden 1990-97 hadde indre by rundt ¹/₃ av byens samlede befolkningsvekst, ytre by rundt ²/₃. Til sammenligning var 30  % av befolkningen i 1997 bosatt i indre by, 70  % i ytre by.
 

Byutvikling og areal
Av Oslos areal på 454 km² tilhører ca. 307 km² Marka. Grensen mellom Marka og byggesonen ble trukket i slutten av 1930-årene, og det har bare vært små justeringer siden. Av de resterende rundt 147 km² var i 1994 112 km² bebygd grunn, 64 km² av det var brukt til boliger. Større ubebygde arealer i byggesonen finnes bare på Søndre Nordstrand i sørøst. Dessuten finnes det noen mindre, ubebygde arealer rundt om i byen.
 
Byen har også et potensial for nye boliger gjennom fortetning på villatomter, ved økt utnyttelsesgrad, ved overbyggingsprosjekter over vei og jernbane og eventuelt bygging i Marka. Særlig det siste vekker motstand, og uten å ta Marka i bruk til utbyggingsformål vil boligbygging i det omfang vi har i dag bli umulig i relativt nær fremtid.
 

Næringsliv
Man får et utilstrekkelig bilde av næringslivet i Oslo ved å begrense seg til de bedrifter eller den yrkesbefolkning som befinner seg innenfor kommunegrensene. Man må i økonomisk forstand oppfatte hele byregionen som ett arbeidsmarked med et integrert næringsliv.
 
Det felles arbeidsmarkedet illustreres ved at rundt 85  000 yrkestagere bosatt i Akershus (43  % av de bosatte yrkestagerne) har arbeid i Oslo; ytterligere ca. 16  000 yrkestagere i de 20 nærmeste kommunene utenfor Akershus har arbeid i Oslo (1996). Omvendt har rundt 21  000 yrkestagere bosatt i Oslo arbeid i Akershus.
 

Industri
Oslo hadde 1964 69  762 arbeidsplasser i industri, 25  % av det samlede tallet på arbeidsplasser i byen. Siden har industrien hatt praktisk talt kontinuerlig tilbakegang både i tallet på arbeidsplasser og i næringens andel av byens arbeidsplasser. Også byens andel av landets samlede industri har vært på retur i flere tiår. Tallet på industriarbeidsplasser i Oslo var i 1995 sunket til 27  146, og andelen av landets industri var da 9,6  % målt etter sysselsettingen, mot 14,5  % så sent som 1974. Fra 1989 er ikke lenger Oslo landets viktigste industrifylke målt etter sysselsetting; byen ligger på tredje plass etter Rogaland og Hordaland (1995).
 
Oslos industri var tidligere preget av stor variasjon; de aller fleste bransjene var representert. Utviklingen de siste tiårene har ført til sterk nedgang i flere av dem, og tidligere tradisjonsrike bransjer som tekstil- og bekledningsindustri og trevareindustri er nesten utradert i byen. I dag er industrien konsentrert om grafisk industri/forlag, verkstedindustri (særlig produksjon av elektriske/optiske produkter og maskiner) og nærings- og nytelsesindustri med hhv. 44, 22 og 17  % av industriens sysselsetting. For øvrig merkes kjemisk industri (11  % av industriens sysselsetting inkl. beslektede bransjer som produksjon av kull- og petroleumsprodukter og gummi- og plastprodukter) med bl.a. landets største farmasøytiske bedrifter og hovedkontoret til Norsk Hydro. Hovedkontorene til Hydro Aluminium og Elkem er også viktigste årsak til en viss metallindustri i Oslo (2  % av industriens sysselsetting).
 
Et viktig trekk ved Oslos industri er at den i stor utstrekning har vært et innovasjonssenter for industrien andre steder i landet. Dette gjelder både for tekstilindustrien og senere bekledningsindustrien i forrige århundre og begynnelsen av dette, og for betydelige deler av verkstedindustrien i etterkrigstiden; den har dessuten i stor grad ført til videre vekst i bransjene og til utflytting til områder utenfor Oslo-området. Viktige deler av høyteknologibedriftene er imidlertid fortsatt i Oslo; eksempler på dette er elektronikk- og databedrifter og den farmasøytiske industrien, som bl.a. trenger nærhet til forskermiljøer. Utflytting av industribedrifter til Akershus og de omliggende fylkene sammen med den generelle nedgangen i industrien her i landet, har ført til en dramatisk nedgang i antall industriarbeidsplasser i Oslo. Akershus og de omkringliggende fylkene har hatt relativt stabil eller bare en liten nedgang i sysselsettingen i denne næringen. Eksempler på utflyttede industribedrifter er Kværner (Lier), IBM (Oppegård), ABB (Drammen) og Ringnes (Nittedal).
 

Tjenesteyting
Det er tjenesteyting i vid forstand - varehandel, samferdsel, bank- og forsikringsvirksomhet, offentlig og privat tjenesteyting m.m. - som utgjør det dominerende elementet i byens næringsliv målt etter antall sysselsatte. Oslo forsyner hele landet med tjenester. Oppbyggingen av statsadministrasjonen etter 1814 og den byggevirksomheten som fulgte var viktige drivkrefter i Oslos sterke vekst på 1800-tallet. Etter 1950 har den statlige forvaltningen økt sterkt i Oslo, selv om mindre deler av statsforvaltningen er flyttet ut av byen eller etablert andre steder.
 
Også når det gjelder privat tjenesteyting er Osloregionen viktigst i landet. Med en kjøpekraftig befolkning og stor turisttrafikk er varehandelen betydelig. Oslos engroshandel forsyner hele landet med varer, og byen har 37  % av omsetningen i engroshandelen i hele landet (1995). Bank og forsikring gir også en betydelig sysselsetting; samlet har disse bransjene i Oslo 32  % av den samlede sysselsettingen i landet. Også for annen forretningsmessig tjenestyting spiller Oslo en betydelig rolle i landssammenheng; for forretningsmessig tjenestyting som helhet har Oslo 44  % av landets omsetning. Viktigste bransjer innen næringen i Oslo er teknisk, merkantil og juridisk tjenesteyting m.m., foruten EDB-tjenester. I motsetning til industri og varehandel er en vesentlig del av tjenestytingen beliggende i byens sentrale strøk, for en stor del i bysenteret.
 
Oslo betyr mye som turistby, både som inngangsport fra utlandet og som turistmål i seg selv. Byen hadde 1996 2,1 mill. gjestedøgn ved hotellene, 14,2  % av hele landets og 18,5  % av utlendingenes gjestedøgn ved norske hoteller. Oslos hoteller har vesentlig høyere kapasitetsutnyttelse enn hotellene ellers i landet, særlig som følge av en høy andel kurs/konferanser og forretningsreisende, som har muliggjort en relativt jevn trafikk over hele året.
 

Samferdsel

Flytrafikk
Trafikken over Oslo lufthavn (fra 1998 på Gardermoen) kommer fra hele landet, og den er et viktig knutepunkt ikke bare i den innenlandske trafikken, men i sammenknytningen av denne og trafikken på utlandet. Den er således Norges klart viktigste internasjonale lufthavn med 5,5  mill. passasjerer til/fra utlandet 1998, 11,2  mill. passasjerer inkl. innenlandstrafikken (inkl. trafikk på Fornebu). Dette utgjør 42,3  % av landets samlede flytrafikk.
 
Passasjertrafikken med båt til utlandet er betydelig, med ruter til København, Frederikshavn, Kiel og Harwich. Den omfattet 1996 i alt 2,1  mill. passasjerer.
 
Den første jernbanen i Norge (Oslo-Eidsvoll) ble åpnet 1854. Siden ble jernbanenettet utbygd med Oslos to jernbanestasjoner, Østbane- og Vestbanestasjonen, som utgangspunkt. Jernbanen har siden 1920-årene betydd mye for lokaltrafikken mellom Oslo og Akershus. Lokalstrekningene Oslo-Lillestrøm, Oslo-Ski og Oslo-Sandvika fikk dobbeltspor mellom århundreskiftet og 1920-årene. Dobbeltsporet videre Sandvika-Drammen ble fullført 1972, Ski-Moss ble fullført i slutten av 1990-årene. Et viktig skritt fremover ble gjort med byggingen av dobbeltsporet tunnel Skøyen-Oslo Sentralstasjon (1980), som knytter sammen de vestlige linjene til de øvrige. Den nye Oslo Sentralstasjon ble gradvis tatt i bruk 1980-86, men utbyggingsarbeidene ble fortsatt i 1990-årene med bl.a. flytogterminalen for Gardermobanen. Jernbanetrafikken til/fra Oslo omfattet 1996 i alt 32,4 mill. passasjerer, 5,0 mill. internt i Oslo, 18,7 mill. til Akershus og Hadelandskommunene og 8,7 mill. på lengre strekninger.
 

Veiutbyggingen
Det er satset stort på veibygging fra 1980-årene, bl.a. ved hjelp av bompengefinansiering (bompengeringen rundt Oslo sentrum fra 1990). Særlig har det vært stor anleggsvirksomhet bl.a. i strøket Gamlebyen-Vålerenga, under Oslo sentrum (Fjellinjen), og rundt sentrumsområdet (Ring 1; Henrik Ibsen-ringen) samt på Store Ringvei (Ring 3). Ekebergtunnelen, en veitunnel gjennom Ekebergåsen som forbinder E  18 (Festningstunnelen) med E  6 (Vålerengtunnelen), og på den måten avlaster bydelen Gamle Oslo for gjennomgangstrafikk, stod ferdig 1995. Svartdalstunnelen, fra Ekebergtunnelens utløp ved Kværner til Svartdalsveien, åpnet 2000 og forbinder E  18 gjennom sentrum med E  6 i Ryenkrysset. Bomstasjonene skal avvikles senest 2007.
 

Busser og sporveier
Disse er en nødvendig del av samferdselen innenfor bygrensen. Den første hestedrevne sporvogn ble satt i drift 1875, og sporveiene ble elektrifisert fra 1894 (Nordens første elektriske sporvei), og i 1899 gikk den siste hestesporvognen. I slutten av 1930-årene var sporveinettet tett i indre by, og den første tverrgående busslinjen gjennom byen ble åpnet 1931. Siden 1960-årene er mange trikkelinjer nedlagt. 1995 ble den første nye sporvognslinjen på 51 år over Rådhusplassen og Aker brygge (Vikalinjen) åpnet. Noen av de nedlagte trikkelinjene er erstattet med busser, men i deler av indre by er de offentlige kommunikasjonene dårligere enn de var i 1930-1950-årene.
 

Forstadsbaner og tunnelbaner
Holmenkollbanen ble som Nordens første forstadsbane åpnet fra Majorstuen til Holmenkollen (Besserud) i 1898 og forlenget til Frognerseteren i 1916. Banen var dels en forstadsbane til villastrøkene i vest, dels et transportmiddel for friluftsliv i Holmenkollåsen og Nordmarka. De øvrige vestlige forstadsbanene ble bygd ut og åpnet etappevis til Røa og Sognsvann i perioden 1912-35, og tunnelen Nationaltheatret-Majorstuen stod ferdig 1928. Fra den første verdenskrig ble sporvognlinjen til forstedene bygd ut, 1917 kom Ekebergbanen i sør, 1926 Østensjøbanen i sørøst og 1934 Kjelsåsbanen i nord; Bærumsbanen i vest ble fullført til Lilleaker (Øraker) 1919, Haslum 1924 og Kolsås 1930.
 
Tidlig i 1950-årene ble det besluttet å bygge et tunnelbanenett til de nye drabantbyene i øst. Lambertseter- og Østensjøbanen ble åpnet som tunnelbane hhv. 1966 og 1967, Grorudbanen til Grorud 1966, Vestli 1975 og Furusetbanen trinnvis i 1970-årene til Ellingsrudåsen 1981. Østensjøbanen ble 1997 forlenget til Mortensrud i sør.
 
Det viktigste leddet i banenettet er tunnelen Nationaltheatret-Sentralstasjonen, som binder de østlige og vestlige baner sammen. Sentrum stasjon ble åpnet for trafikk i 1977, men ble stengt pga. vannlekkasjer i 1983 og den ble gjenåpnet som Stortinget stasjon 1987. Alle tunnelbanelinjene er ved hjelp av ombygginger på enkelte av de vestlige strekningene, samt ved innføring av nytt materiell, gjort gjennomgående øst-vest (1995).
 

Bybeskrivelse

Oslo sentrum
Hovedstaden Oslo fremstår som et symbol for landet på mange måter, noe som synliggjøres av en rekke praktbygg av nasjonal betydning og av tallrike monumenter. De usynlige symboler finnes i den sentraliserte makt som finnes i regjering, Storting og domstoler, i de store organisasjonene, det private næringsliv, i kulturlivet og i forskning og høyere undervisning.
 
Mange av disse symbolene er lokalisert til Oslo sentrum. Akershus slott og festning må på grunn av sin alder og store historiske betydning på førsteplass. I begge ender av Karl Johans gate - mellom Slottet og Oslo Sentralstasjon - ligger monumentale bygg. På veien fra Slottet i nordvest passerer man de gamle universitetsbygningene, Nationaltheatret, Stortingsbygningen og Oslo domkirke. I sør ender gaten i den gamle østbanestasjonens storstilte jernbanehall, nå omgjort til butikksenter. Symbolsk har gaten spilt en viktig rolle etter 1814, fra Henrik Wergelands 17. mai og Torvslaget (1829) til Bjørnstjerne Bjørnsons nasjonale taler eller Henrik Ibsens daglige vandringer fra Arbiensgate til Grand Café. Tyskernes parademarsj på Karl Johan 9. april 1940 var skjebnetung for hele nasjonen. Kong Haakon 7s triumfferd på Karl Johan 7. juni 1945 er til nå den største begivenhet, og gaten er midtpunktet for barnetogenes feiring av 17. mai hvert år.
 

Indre by
Indre by og sentrum svarer i store trekk til Oslo før byutvidelsen i 1948. Av nasjonal interesse i dette området er først og fremst museene på Bygdøy og Frognerparken med Vigelands skulpturer i vest, Universitetets naturhistoriske museer og Munch-museet på Tøyen i øst. Av større nybygg i 1980- og 1990-årene kan nevnes Regjeringskvartalet, Aker Brygge, Norges Bank, Oslo Sentralstasjon, fornyelsen av Karl Johan-kvartalene med Det Norske Teatret, den omfattende utbyggingen med ny byhall (Oslo Spektrum) og Oslo Plaza hotell, byens høyeste bygning. I 1990-årene er Ring 1 rundt bysenteret fullført, og en utvidelse av jernbanekapasiteten er gjennomført (flytogterminal på Oslo S, Nationaltheatret stasjon). Bebyggelsen i indre by er hovedsakelig fra 1800-tallet, samt noe fra mellomkrigstiden. I de første 30 år etter krigen og byutvidelsen var sentrum og indre by en forsømt bydel med mange gamle hus i forfall. Etter 1976 har det gradvis skjedd en oppblomstring, og etter 1980 har fornyelsen vært betydelig, både når det gjelder bolig- og næringsbygg. Den kommunalt initierte byfornyelsen, som begynte på Grünerløkka i 1976, har etter hvert fått stort omfang og har også utløst en omfattende privat byfornyelse. Størst har utbyggingen vært i bydelen Gamle Oslo og Grünerløkka-Sofienberg.
 
En renere Akerselv og nye gangveier fra Tøyen til Jernbanetorget har gitt nytt liv til denne delen av byen. Det nye veisystemet vil bedre forholdene for den pågående byfornyelsen i Gamlebyen. Planer foreligger også for utfylling i Bjørvika og for en nedsenket veitunnel lenger ute i vika med E  18 mellom Festningstunnelen og Gamlebyen. Dette vil redusere biltrafikken i Bjørvika.
 

Ytre by vest og nord
Dette området utgjøres av det gamle Vestre Aker. Strøket er preget av villabebyggelse som stadig fortettes med nye småhus i hagene. Det er bygd atskillig større blokkbebyggelse, særlig etter 1970. Ullernåsen, Bjørnsletta og Åsjordet har mange terrassehus (Selvaag); det samme gjelder Holmenkollåsens vestside. På Skøyen Vest og Hoff-Smestad er det reist nye boligblokker i stort omfang (OBOS). Hovseter (bygd i 1970-årene) nær Røabanen kan karakteriseres som drabantby i likhet med dem i øst.
 
Av kjente steder med nasjonal betydning er Holmenkollanleggene viktigst. I ytre by vest er videre samlet helseinstitusjoner som Radiumhospitalet på Montebello og det nye Rikshospitalet på Gaustad (forventet flytting 2000), og Gaustad psykiatriske sykehus (Oslo kommune). Universitetsområdet på Blindern er under stadig utvidelse oppover i Gaustadbekkdalen. Norges idrettshøgskole og Riksarkivet (fra 1979) ligger ved Sognsvann. Ullevaal Stadion, Norges største fotballarena, åpnet 1926, har i 1990-årene vært gjenstand for omfattende utbygginger. Teknisk museum ligger fra 1985 på Kjelsås lengst nord i byen, i et tradisjonelt industriområde.
 

Ytre by øst og sør
omfatter strøket fra Grefsen til Groruddalen og til ytre by sør regner man bydelene Ekeberg-Bekkelaget og Nordstrand og de fire bydelene rundt Østensjøvannet (Lambertseter, Manglerud, Bøler, Østensjø). Størstedelen av dette området var jordbruksland inntil 1950, da den store drabantbyutbyggingen ble startet. I skråningen mellom Nordstrandplatået og fjorden ble det allerede før den første verdenskrig bygd småhus rundt stasjonene på Østfoldbanen (bl.a. Ljan og Bekkelaget stasjoner). Etter Ekebergbanens åpning i 1917 spredte bebyggelsen seg ut over hele platået. Tilsvarende utvikling hadde man på Grefsen-Kjelsås (Gjøvikbanen 1902 og Kjelsåsbanen 1934) og i enkelte spredte områder på Oppsal, Høyenhall og Hellerud (Østensjøbanen 1926), Grorud og Høybråten (stasjoner på Hovedbanen). På samme måte som i vest foregår det en stadig fortetning av boliger i villahagene og på ubebygde tomter.
 
Drabantbyutbyggingen begynte på Lambertseter lengst øst på Nordstrand-Ekebergplatået, der de første husene stod ferdig 1951. Kommunen og OBOS var drivkrefter i denne utbyggingen som foregikk kontinuerlig med 1500-2500 boliger årlig, til dels i 2-3 drabantbyer samtidig. Rundt Østensjøvannet fikk man frem til 1970 flere drabantbyer som til dels ligger inntil hverandre. Lambertseter ble etterfulgt av Manglerud, Bøler og Bogerud, mens Oppsal fikk ny blokkbebyggelse rundt stasjonene nær villabebyggelsen.
 
I Groruddalen begynte drabantbyutbyggingen på Veitvet-Linderud i midten av 1950-årene og fortsatte nordøstover på begge sider av dalen. Stort sett har hver drabantby ca. 5000-10  000 innbyggere og et senter nær stasjonen på tunnelbanen. Stovner-Vestli er størst (ca. 20  000 innb.), Furuset-Lindeberg er nyest (slutten av 1970-årene).
 
Drabantbyens arkitektur gjenspeiler både tidens moteretninger og en nøktern boligpolitikk innenfor Husbankens rammer. Lambertseter har stort sett 2-3-roms leiligheter i 3-4-etasjes, for det meste frittliggende, blokker. Noen blokker har opp til ni etasjer. Veitvetbebyggelsen til Selvaag er ukonvensjonell både i arkitektur og konstruksjonsmetode. Ingen hus har flere enn fire etasjer, leilighetene er smale og dype, og mange leiligheter går over to etasjer. Bebyggelsen var et viktig eksperiment som gav billige leiligheter og påvirket sterkt senere byggemetoder. Med Tveita og Ammerud slo den Corbusier-påvirkede arkitekturen igjennom med høye og store bygg. Tveita har tre høyhus i 14 etasjer, mens Ammerud bl.a. har fire skivehus i 14 etasjer. En viss variasjon finnes det likevel i hustypene, 3-4-etasjes blokker og småhus finnes også. Utover i 1970- og 1980-årene ble arkitekturen mer variert og andelen av små blokker og småhus større, og det ble praktisk talt slutt med høyhus. Det ble også en større andel av 3-4-roms leiligheter, dels også åpnet for større leiligheter. På Søndre Nordstrand og i sørøst, som er bygd ut i 1980-årene, er andelen småhus ganske stor.
 
Boligbebyggelsen og tunnelbanelinjene i Groruddalen ligger i dalsidene på begge sider. I dalbunnen går jernbanelinjen og motorveitraseen (Djupdalsveien). Her ligger også store industri- og lagerarealer, samt godsterminal på Alnabru. Nevnes må Bjerkebanen, landets største travbane.
 

Marka
(Østmarka, Lillomarka og Nordmarka) benyttes til friluftsliv både sommer og vinter. Det er et visst press fra utbyggingsinteresser mot markagrensen, og det er fra tid til annen interessemotsetninger mellom friluftslivet og moderne skogbruksdrift som ønsker flatehugst og flere bilveier. I 1997 var det 1536 fast bosatte i Marka, en del med arbeid i jord- og skogbruk. Av markas innbyggere 1997 bodde 542 i Sørkedalen, 617 i Maridalen med Movatn, 97 i "det egentlige Nordmarka", 197 i Lillomarka med Solemskogen og endelig 83 i Østmarka.
 

Administrasjon
Som Norges hovedstad er Oslo sete for Kongen, regjeringen og sentraladministrasjonen, Stortinget, Høyesterett og den øverste militære ledelse. Alle utenlandske ambassader i Norge ligger i Oslo. Her finner man også flere av landets øvrige sentrale statsinstitusjoner.
 
Som fylke utgjør Oslo et eget valgdistrikt ved stortingsvalg, og sender 15 representanter til Stortinget. Oslo har imidlertid ikke noen egen fylkesadministrasjon eller noe folkevalgt organ på fylkesplan; deres funksjoner ivaretas av tilsvarende kommunale institusjoner. Oslo har felles fylkesmann med Akershus fylke; for øvrig er de fleste statlige organer på fylkesnivå delt mellom de to fylker.
 
Oslo kommune fikk nytt styringssystem 1986, da en parlamentarisk modell ble innført. Et byråd på åtte medlemmer blir valgt av bystyret og er avhengig av bystyrets støtte for å bli sittende. Fra 1992 har byrådene den direkte ledelse av sine respektive byrådsavdelinger, på linje med forholdet mellom statsrådene og departementene.
 
Kommunens høyeste beslutningsmyndighet er bystyret med 59 medlemmer, ledet av en ordfører. Ordførervervet, som i andre kommuner er det sentrale politiske tillitsverv, er i det nye styringssystemet i større grad enn tidligere tillagt representative oppgaver. Bystyret er inndelt i fem komiteer; komiteenes ledere og nestledere er heltidspolitikere med tittelen kommunalråder.
 
Oslo er fra 1988 inndelt i 25 bydeler med hver sin forvaltning og med bydelsutvalg oppnevnt av bystyret (fire av bydelene har som forsøksordning 1995 valgt sine bydelsutvalg ved direkte valg). Bydelene har ansvaret for primærhelsetjeneste og sosialtjenestene i sine bydeler. Det foregår for tiden utredninger med sikte på å overføre flere oppgaver til bydelene (1998).
 

Offentlige institusjoner, kultur m.m

Undervisning
Oslo har Norges eldste og største universitet (grunnlagt 1811). Blant andre høyere utdanningsinstitusjoner kan nevnes Norges veterinærhøgskole, Menighetsfakultetet, Kunsthøgskolen i Oslo, Arkitekthøgskolen, Norges musikkhøgskole, Norges idrettshøgskole, dessuten Høgskolen i Oslo med en rekke utdanningstilbud, bl.a. lærer-, førskolelærer-, journalist- og fysioterapiutdanning. Oslo har også en lang rekke andre private og offentlige utdanningsinstitusjoner, bl.a. BI Stiftelsen.
 
I Oslo finnes det dessuten 97 barneskoler og 45 ungdomsskoler, hvorav 24 skoler har både barne- og ungdomstrinn (1997/98), 24 ordinære videregående skoler samt åtte videregående skoler med spesialundervisning og voksenopplæringssentre. I tillegg kommer en rekke private skoler av ulike slag.
 

Sykehus
Oslo har en rekke statlige, kommunale og private sykehus. Til de viktigste hører de kommunale sykehusene Ullevål, Aker og Gaustad, de private Lovisenberg sykehus og Diakonhjemmets sykehus, og det statlige Rikshospitalet og Det Norske Radiumhospital. Kommunen eier også et psykiatrisk sykehus (Dikemark) i Asker og et rehabiliteringssykehus (Sunnaas på Nesodden). Byen har også en rekke mindre spesialinstitusjoner for medisinsk forskning og behandling samt kommunale og private sykehjem og pleiehjem.
 

Offentlige institusjoner, kultur mv

Religiøse forhold
Oslo er inndelt i 47 prestegjeld og 56 sogn som tilhører Oslo domprosti, Vestre Aker, Torshov, Østre Aker og Søndre Aker prosti. Den romersk-katolske kirke har tre kirker i Oslo (St. Olav, St. Hallvard og St. Dominikus). Det finnes også en gresk-ortodoks menighet, en jødisk synagoge, en rekke frimenigheter og flere utenlandske kirker. Det finnes dessuten flere islamske menigheter og moskeer.
 

Massemedia
Oslo er sentrum for landets dags-, uke- og fagpresse, og alle landets riksaviser kommer ut her. Byen har 10 dagsaviser i tillegg til tre bydelsaviser som kommer ut to ganger ukentlig. Av riksavisene er det Aftenposten (aftennummeret) og Dagsavisen Arbeiderbladet som i størst grad dekker byens lokalstoff. Gratisavisene Osloposten og Avis1 ble startet hhv. 1996 og 1999.
 
NRK har sitt hovedkontor på Marienlyst i Oslo. Lokalkontoret for Oslo/Akershus (Østlandssendingen) har egne lokaler på Sagene. Byen dekkes av en rekke nærradiokanaler med sendinger døgnet rundt.
 

Offentlige institusjoner, kultur m.m

Kulturtilbud m.m
Oslo har tre faste teatre (Det Norske Teatret, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater). Den Norske Opera har også sin scene i Oslo. Revyteatrene Chat Noir og ABC-teatret brukes til revyoppsetninger, mens Chateau Neuf er blitt brukt til musikkspill. På Aker Brygge er en fast scene for frie grupper, Black Box, dessuten flere mindre scener. Den Gamle Logen er restaurert og brukes bl.a. som konsertlokale. Oslo har 28 kommunale kinosaler (1996). Oslo Filharmoniske Orkester gir regelmessig konserter i Oslo Konserthus.
 

Severdigheter
Oslo har en rekke severdigheter av bygnings- og kulturhistorisk art. Av monumentalbygninger i byens sentrum og indre by kan bl.a. nevnes Frogner hovedgård (1790-årene), Oslo Børs (1820-årene), Slottet (1820-1840-årene), Stortinget (oppført 1861-66), lystslottet Oscarshall (1847-52), Bygdøy kongsgård (1732, Bygdøy hører til bydel 1 og dermed indre by) og Bogstad gård (ca. 1800) i ytre by vest. Til de viktigste kunstsamlinger hører Vigelandsanlegget på Frogner, Munchmuseet på Tøyen og Nasjonalgalleriet; mange kirker har også betydelige kunstneriske utsmykninger. Museet for Samtidskunst holder til i Norges Banks tidligere lokaler (oppført 1906). Gamle Aker kirke, trolig fra første halvdel av 1100-tallet, er blant Oslos eldste kirker og Oslos eldste stående bygning. Akershus festning er et viktig historisk minnesmerke, og rommer dessuten Norges hjemmefrontmuseum. I Holmenkollåsen ligger Holmenkollbakken og Skimuseet, på Ekeberg finnes helleristninger og offergroper. På Bygdøy ligger i alt fem museer: Norsk Folkemuseum, Vikingskipshuset, Kon Tiki-museet, Polarskipet Fram og Norsk Sjøfartsmuseum. Oslo bymuseum ligger på Frogner Hovedgård. Byen har dessuten en rekke kunst- og kulturhistoriske spesialmuseer samt museer for naturvitenskap og teknikk, bl.a. Norsk Teknisk Museum på Kjelsås.
 

Idrett
Oslo er også Norges idrettshovedstad, med mange viktige nasjonale anlegg og begivenheter. Holmenkollbakken, opprinnelig bygd 1892, er senere påbygd flere ganger. Holmenkollrennene arrangeres som regel hvert år i mars, med bl.a. spesielt hopprenn, kombinert og den tradisjonelle 50  km i Nordmarka. Oslo arrangerte VM på ski i Holmenkollen 1930, 1966 og 1982. Bislett stadion i Oslo sentrum ble innviet 1922. På tross av 13 VM på skøyter er Bislett vel så kjent som friidrettsarena med årlige internasjonale stevner. Bislett var hovedarena da Oslo arrangerte olympiske vinterleker 1952. Om våren går Holmenkollstafetten fra Bislett til Besserud og tilbake. Frem til 1940 var Frogner stadion, åpnet 1901, hovedarena for skøyter. Norges første kunstfrosne hurtigløpsbane ble åpnet på Valle-Hovin 1966, og til OL 1952 fikk Oslo også landets første kunstfrosne ishockeybane, Jordal Amfi. Ullevaal stadion ble åpnet 1926 og er siden ombygd flere ganger. Ullevaal er hovedarena for fotballandslaget, og her spilles hver høst cupfinalene i fotball. I Oslo Spektrum holdes ulike idrettsarrangementer, bl.a. ble finalen i håndball-VM for kvinner spilt her 1993.
 

Historie
I Bjørvika, ved Alnas (Loelvas) utløp innerst i Oslofjorden, var det siden jernalderens store jordrydninger vokst frem en markedsplass. Snorre Sturlason forteller at Harald Hardråde 'lot reise kaupstad øst i Oslo'. P.  A. Munch tidfestet denne begivenhet til 1048. Senere forskning, bl.a. arkeologiske utgravninger, har påvist at det har vært bebyggelse fra ca. år 1000. Oslo fortsatte å være strandsted og markedsplass for de rike jordbruksbygdene i det nåværende Groruddalen. Kong Harald lot bygge Mariakirken på et nes nede ved sjøen. Ruinene av denne finnes inne på jernbaneområdet på Loenga; landet har hevet seg betydelig i tiden som har gått.
 
Under Olav Kyrre (1067-93) ble Oslo bispesete og religiøst sentrum for Østlandet. St. Hallvard ble byens skytshelgen. 1147 ble Hovedøya kloster anlagt. Kirkene og klostrene ble store jordeiere og ble av stor betydning for den økonomiske utviklingen, særlig før svartedauden. Utgravninger har avdekket gamle veier, gater og grunnmurer flere meter under dagens gatenivå. Man antar at det på det meste bodde 3000-4000 mennesker i det gamle Oslo (nåv. Gamlebyen).
 
Middelalderens Oslo nådde sitt høydepunkt under Håkon 5 (1299-1319), som startet byggingen av Akershus festning. Han var den første som bodde permanent i byen, noe som førte til at Oslo senere er blitt regnet som hovedstad fra hans tid. På slutten av 1200-tallet slo hanseatiske kjøpmenn fra Rostock seg ned i Oslo og fikk stor innflytelse. Svartedauden kom til Oslo i 1349, og byen stagnerte i likhet med andre byer i Europa. Kirkens inntekter fra jordeiendommene gikk sterkt tilbake. Rostockerne fikk stadig større makt og dominerte handelen med utlandet inntil begynnelsen av 1500-tallet.
 
Med sine trehus og smale gater var Oslo sterkt utsatt for brann, og gjennom århundrene var det flere store branner som la nesten hele byen i aske. Også etter at oppgangstidene var begynt på 1500-tallet var det nye ødeleggende branner, men hver gang ble byen gjenoppbygd. Etter brannen i 1624, som varte i tre dager, bestemte Christian 4 at det gamle Oslo ikke skulle gjenoppbygges. Han anla et gatenett i Akershagen inntil Akershus slott, og påla Oslos borgere å flytte sin virksomhet til Christiania. Det nye Christiania strakte seg fra sjøen (den gang ved nåværende Dronningens gate) vestover til Pipervika, der sjøen gikk inn til nåværende Stortingsgata. Grensen mot nord fulgte stort sett nåværende Karl Johans gate. Bare motvillig bygde de gamle osloborgerne sine hus i de nye kvartalene, og byutviklingen gikk langsomt de første 100 årene. Utenfor byporten, på Vaterland og Grønland over mot det gamle Oslo, vokste det opp en uregulert bebyggelse av lav standard, bebodd særlig av løsarbeidere i trelasthandelen.
 
På 1700-tallet, etter den store nordiske krig, ble det ny fart på byens økonomiske vekst i kjølvannet av skipsfart og oppblomstring av trelasthandelen. Gunstige konjunkturer og økende omfang av pengeøkonomi førte til fremvekst av et handelspatriarkat. Gradvis endret byen seg fra en militær- og embetsmannsby til en handelsby.
 
På 1800-tallet vokste flere statsinstitusjoner frem og understreket byens rolle som hovedstad. De store handelsfamiliene led store tap etter Napoleonskrigene og først ved midten av hundreåret kom næringslivet på fote igjen. Fra 1840-årene foregikk det stor utbygging av industri, ikke minst rundt Akerselva. Kulturelt ble Christiania også etter hvert landets kraftsentrum.
 
Ekspansjonen gjorde det nødvendig med flere byutvidelser på 1800-tallet. Flere representative bygg ble reist i denne perioden, bl.a. Slottet (1825-48), Børsen (1826-28), Basarhallene (1840-59), Universitetet (1841-54) og Stortingsbygningen (1861-66). Etter en sterk byutvikling i 1880- og 1890-årene med en omfangsrik boligbygging, kom et sammenbrudd i 1899. Dette gav ringvirkninger til andre deler av næringslivet.
 
Nedgangen ble ikke langvarig, og utover på 1900-tallet tok kommunen flere store initiativ for byutvikling (bl.a. Ullevål Hageby og Torshov). Bebyggelsen i Pipervika ble sanert, men byggingen av Rådhuset og den øvrige nye bebyggelsen i Vika tok lang tid. Etter at Oslo ble slått sammen med Aker 1948, fikk byen mangedoblet sitt areal, og de store drabantbyene ble utbygd fra 1950-årene. Fra 1960-årene har store deler av byen endret karakter, med sterk utbygging av veinettet, nye T-baner, sanering av gamle boligområder og bygging av høyhus.
 
Den moderne historien er for øvrig behandlet i avsnittene om befolkning, næringsliv og bybeskrivelse.
 

Litteraturliste
• A. Collett: Gamle Christiania-billeder (ny utg. 1909)
• A. Helland: Kristiania (3 bd., 1917-18)
• E. Bull og S. C. Hammer: Kristianias historie (5 bd., 1922-28)
• E. Bull: Akers historie (1914-18)
• R. Hanssen (red.): Oslo byleksikon (3. utg., 1987)
• E. Schia: Oslo innerst i Viken (1991)
• Oslo bys historie (1-5), 1990-94, består av: 1) A. Nedkvitne og P.  G. Norseng: Byen under Eikaberg. Fra byens oppkomst til 1536 (1991)
• 2) K. Sprauten: Byen ved festningen 1536-1814 (1992)
• 3) J.  E. Myhre: Hovedstaden Christiania 1814-1900 (1990)
• 4) K. Kjeldstadli: Den delte byen 1900-1948 (1990)
• 5) E. Benum: Byråkratienes by. Fra 1948 til våre dager (1994).

Språk
Språket i Oslo er preget av den stilling byen har hatt som administrasjons-, handels- og kultursentrum i flere hundre år. Som følge av unionen med Danmark var det også etter unionsoppløsningen i 1814 en sterk påvirkning via dansk skriftspråk, noe som fikk stor betydning for byens språkforhold.
 
Et markant trekk er skillet mellom to varieteter (sosiale dialekter), med forskjellig sosial og geografisk utbredelse. Den ene tilhører den østnorske dialektgruppen, og kan betegnes Oslo-målets folkemålsvariant. Den ble tidligere kalt Vika-mål, etter arbeiderbydelen Vika (Pipervika). Den andre varianten er utviklet i nyere tid som et mellomspråk under innflytelse av (dansk) skriftspråk på et hjemlig talemålsgrunnlag og kan betegnes riksmålsvarianten. Det er også en utbredt intraindividuell variasjon, dvs. at den enkelte språkbruker veksler mellom varianter eller bruker en del av variasjonsskalaen. Det kan skje i forhold til situasjon (hjemme - arbeidsplass), samtalepartnere, eller emne og formål (stilmessig skifte eller registerskifte) og kan være motivert av variantenes ulike sosiale prestisje.
 

Folkemålsvarianten
har flere typiske østlandske dialekttrekk: jamvektsloven, tykk l, trykkforhold og trekk ved bøyningssystem. Det tydeligste utslaget av jamvektsloven er den faste fordelingen av endelsene -a og -e i infinitiv (kløyvd infinitiv): komma, værra, sitta, mot bite, kaste osv. Skillet viser seg også i andre tostavelsesord: beta, hana, stega, mot måne, time; samma men andre. I hunkjønnsord er det ingen todeling, men -e overalt: flue, stue og hue. Disse formene er av en sørlig østlandsk type.
 
Et karakteristisk trekk som er felles for østnorsk og trøndersk, er trykk på første stavelse i lånord: bensin, stasjon, pollti. Verbalforbindelser som bli med o.l. har et tilsvarende mønster, med sammentrekning og trykk på verbet og trykksvak partikkel: bli-med, ha på sæi, jæi har tatt-n-med.
 
Tykk l brukes gjennomført i ord som sol, dal, for det meste også i ord med rd: hal, gål, hvor det også veksler med r. De vanlige diftongene brukes, uttalen er æi, æu (el. æv), øy og ai. Vokalene i, y, o har i stor grad den østnorske tendensen til overgang (senkning/åpning) til e og ø: fresk, løst, gølv, mens den beslektede overgangen a > æ ikke er gjennomført og bare forekommer sporadisk (kælve 'velte', men ellers kalv).
 
Bøyningsformer med -a har stor utbredelse, både i substantiv og verb. Hunkjønnsord har i bestemt form entall -a: boka, jenta. Verb av kaste-klassen har i fortidsformene endelsen -a: i går kasta vi hylla og fløtta skapet.
 
Pronomen er av en (sørlig) østlandsk type. Flertallspronomenet døm har ikke skille mellom subjekt- og avhengighetsform: jæi så døm men døm så 'kke mæi. Flertallsformene for 1. person er vi - vårs. Hunkjønnspronomenet har tre former med regulert formveksling: hu som vanlig subjektsform, den trykklette formen a, som forbindes lydlig med verb (enklise): dær sitter a; jæi så a, og den fremhevende (emfatiske) formen henner: henner ær rar henner. Pronomen har ofte overgang d > r under svakt trykk: ji ræi, ska røm ta re me.
 
Folkemålsvarianten står språklig sett i en mellomstilling mellom østlandske innlandsmål og kystmålene i Øst- og Vestfold, og tilhører en dialektgruppe som betegnes midtøstlandsk. Tilknytning til innlandet viser flertallsformene av substantiv: lik endelse i han- og hunkjønn (biler - nåler) og bestemte former som bila (kystmål bilær - bilane). Verbformer i fortid som kasta, henta er derimot felles med kystmåla (innlandet kaste).
 
Språket i Oslo i eldre tider er det liten kunnskap om. Skrifttradisjonen i Oslo kan følges fra ca. år 1200, men må være eldre enn det. Den hadde utspring i det kongelige og biskopens kanselli. Talemålet har gradvis utviklet dialektale særtrekk; omkring 1500 har dialekten fått sin form. Etter nedgangstider og den store brannen i 1624 ble byen flyttet, men dette synes ikke å ha hatt noen språklig virkning, heller ikke den betydelige innflyttingen i de følgende hundreårene. Dialekten har i det store og hele beholdt en fast struktur.
 
Folkemålsvarianten ekspanderte kraftig i andre halvdel av 1800-tallet som følge av befolkningsveksten. I nyere tid har den bredt seg til de nyere bydelene nord og øst for sentrum. Den øver en betydelig påvirkning på talemålene ellers på Østlandet, både i nærområdene og lenger unna.
 

Riksmålsvarianten
er utviklet sent på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet blant embetsmenn og velstående handelsmenn gjennom kontakt mellom dansk skriftspråk og norsk uttale, mens dansk talespråk har hatt liten innvirkning. Språkvarianten synes å ha fått en fastere form på 1800-tallet og har i denne sammenhengen fjernet seg mer fra folkemålet. På denne tiden har det vært en betydelig stilistisk veksling, med en skriftnær, formell variant (bl.a. betegnet 'høyere foredrag') og et mer uformelt hverdagsspråk.
 
Innflytelsen fra dansk gjelder særlig at det bare er to grammatiske kjønn, og at de gamle diftonger forsvant. Som særnorske trekk kan nevnes utstrakt bruk av harde konsonanter, ordformer som blåse, gråte (da. blæse), videre bøyningen av substantiv og verb. På 1900-tallet er en del eldre (danske) trekk blitt trengt ut (børn, noget, nøgle), men noen rester av danskpreget skriftuttale finnes sporadisk (sjib, håbe, have). Det er bare to grammatiske kjønn, felleskjønn og intetkjønn, men sporadisk bruk av a-former forekommer, i enkelte ord (jåla, merra, Marka, hytta). Verb av kaste-typen (og andre) har i fortid endelsen -et(kastet, krevet). Tykk l brukes lite, stort sett bare i visse ord (vræl, pælme). Diftongene er for det meste erstattet av monoftonger (sten, løs, røke). Pronomenformene er i hovedsak i samsvar med skriftspråket. Det er likevel en tendens til sammenfall av subjekts- og avhengighetsform di og dem(di har jeg møtt før; jeg så di).
 
Riksmålsvarianten kan i dag stedfestes hovedsakelig til Oslos vestlige bydeler og til de vestlige nabokommunene, særlig Bærum.
 
Oslo-mål har vært brukt i skjønnlitteraturen, først av H. Meltzer i 1860-årene  (Politinotitser) , senere hos Garborg, Jæger, Chr. Krohg, Hartmann Schiødt (pseudonymet Sfinx) og i nyere tid av K. Alnæs, T. Thorstad Hauger, M. Hansen, T. Nilsen.
 

Litteraturliste
• A. B. Larsen: Kristiania bymål (1907)
• A. Jensen: Bemerkninger til dagligtalen i Kristiania, i Maal og minne (1916)
• D. A. Seip: Om Oslomålet, i Omstridde spørsmål i norsk språkutvikling (1952)
• G. Wiggen: Oslo bymål, i Den store dialektboka (1990).
• 

  FOTO: FRA BOKEN "CHRISTIANIA-BILDER I HOVEDSTADENS BILLEDKUNST GJENNOM 350 ÅR"

  
  

  Et eksotisk stykke Norge. Vaterlands bro ca. 1800. Broen er sett mot Akerselvas utløp i sør. Kunstneren er engelske John William Edy. I dag kan man padle i kano på Akerselva, men Oslo Plaza som landemerke.

  FOTO: JON HAUGE