norge
!
типично норвежское
UDI
100
bazar
 
  • E-mail:
    Russisk-Norsk
    E-mail:
    norsk.narod.ru
    Rambler's Top100
    UKSUS DATA GRUPPEN
    Rambler's Top100
    Caplex.no
      on-line
    MultiKulti.Ru
    MSKD.RU - DownloaD -      .  , ,  .    - .   Winamp  .      .   .  ...

    Oslo

    (Oslo)
    Areal (km?) 454
    Innb.(2000) 507 467
    Innb. per km? 1117,8
    Adm.senter Oslo
    Arealfordeling %
    Jordbruk 2
    Skogbruk 53
    Ferskvann 6
    Annet areal 39
     
    Sysselsetting (1990)? %
    Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst -
    Industri og bergverk 11
    Kraft- og vannforsyning 1
    Bygg og anlegg 5
    Forretningsvirksomhet 21
    Samferdsel 8
    Andre tjenestytende nringer 54
    ? Bosatte yrkestakere


     
    Oslo Norges hovedstad, den strste og en av de eldste byene i landet. Oslo utgjr ogs en kommune og et fylke, beliggende rundt botnen av Oslofjorden, med bysenteret innerst i de to vikene, Pipervika og Bjrvika; bysenteret omfatter ogs omrdet mellom disse vikene og det tilsttende omrdet like nordenfor. Den administrative enheten Oslo omfatter fjordstrekningen mellom Lysakerelvas munning i vest og Gjerselvas munning i srst og strekker seg nordover helt til grensen mot Oppland og Buskerud langt inne i Nordmarka. I bde st og vest grenser Oslo til Akershus. Den bymessige bebyggelsen omfatter 1/3 av kommunens areal, vesentlig i de lavereliggende omrdene nr fjorden samt i Groruddalen, som frer nordstover til Romerike. De resterende 2/3 av kommunens areal bestr av store, hyereliggende skogstrekninger, Nordmarka med Srkedalen og Maridalen i nord, Lillomarka i nordst, nord for Groruddalen, og stmarka i srst, sr for Groruddalen. Kommunen er siden 1988 delt i 25 administrative bydeler med egne lokalforvaltninger med et ansvar srlig for tjenestetilbudet p primrhelse- og sosialsektoren. Sentrum og Marka str utenfor bydelsordningen; disse er regnet som 'fellesomrder' for kommunens innbyggere. Innbyggerne i disse to omrdene fr sine tjenestetilbud dekket av den nrmeste bydelen.
     
    Oslo har egen fylkeskommunal status fra 1842; fr dette tilhrte byen Akershus. Fra denne tid har kommunen og fylket Oslo i geografisk forstand og ogs med hensyn til forvaltningen vrt synonyme begreper. Oslo har siden 1837, da det kommunale selvstyret ble innfrt, ftt flere byutvidelser i Aker, det tidligere omkringliggende herredet; de strste utvidelsene ble gjennomfrt i 1859 og i 1878, fr Aker i sin helhet ble innlemmet i byen i 1948.
     


    Tettstedet Oslo
    ,
    omfatter i tillegg til de bymessig bebygde omrdene innen kommunens grenser, den tilsttende, sammenhengende bymessige bebyggelsen i Oppegrd og Ski (til og med Langhus) i sr, Lrenskog, Rlingen og Skedsmo (til og med Lillestrm og Kjeller) i st, i Nittedal (Gjellers-omrdet) i nordst og Brum, Asker, Ryken og Lier (til og med Slemmestad og Tranby) i hhv. vest og srvest. Oslo byregion omfatter et enda strre omrde enn det fysisk sammenhengende tettstedet; vanligvis regnes Oslo og hele Akershus med et samlet folketall p 963  431 (1999) 21,7  % av landets befolkning, som hrende til byregionen Oslo.

    Kommunevpen
    Vpenet (godkjent 1624) har en mannsperson med tre piler, en mllestein og en glorie sittende p en trone med lveformede sidestykker, under fttene en skikkelse og i bakgrunnen fire stjerner. Omskriften UNANIMITER ET CONSTANTER OSLO betyr 'enig og bestandig Oslo'. Seglet er opprinnelig fra 1300-tallet og finnes i flere versjoner etter dette; dagens utgave kom i stand til byjubileet 1924. Motivet gjengir sagnet om St. Hallvard og hans dd.
     

    Byflagg
    Flagget (vedtatt 1924) har fire horisontalt like striper i bltt, hvitt, bltt, hvitt; opprinnelig en vimpel.
     
    NavnetOslo ble i norrnt skrevet slo, etter 1350 oftest slo. Etterleddet -lo tolkes vanligvis som engslette ved vann. Forleddet har vrt tolket som os, 'elvemunning', s, 'hydedrag' eller s, frkristen gud. De to siste tolkningene er de vanligste. Navnet Christiania (etter Christian 4) fikk byen i 1624; fra 1877 ble det skrevet Kristiania i matrikkel og statskalender, fra 1897 ogs i de kommunale etater. Navneformen Oslo ble i denne tiden brukt om det som n kalles Gamlebyen. Byens navn ble endret til Oslo igjen med virkning fra 1. jan. 1925.
     

     

    Geologi og landformer
    Fra et hydeomrde i Nordmarka i nord skrner landskapet srover til et lavland som omkranser det innerste av Oslofjorden. I st reiser Ekeberg seg med en bratt skrent over dette lavlandet, som ofte kalles Oslogryta. Landskapsformene er for en stor del betinget av berggrunnen og den geologiske historien.
     
    Oslo bestr av tre helt forskjellige berggrunnstyper. I srst finnes grunnfjell, i de sentrale strk og i srvest kambrosilurbergarter, og i nord permiske magmabergarter.
     

    Grunnfjellsomrdet
    Dette bestr hovedsakelig av harde gneiser med en tydelig nord-sr strkretning, trolig som resultat av sammenfoldning for mer enn 1000 mill. r siden. Strkretningen reflekteres f.eks. i at vassdragene i stmarka i hovedsak er orientert nord-sr, med lange skrenter og srygger imellom. Grunnfjellsomrdet strekker seg vestover mot stbredden av Bunnefjorden, der det er en forkastning, og mot Groruddalen i nord.
     

    Kambrosilurbergartene
    Disse bestr av kalkstein, sandig skifer og leirskifer avsatt i havet for om lag 550-400 mill. r siden. Disse relativt blte bergartene danner i dag det lavestliggende terrenget i Oslogryta og bunnen under det nrmeste fjordomrdet. Alunskiferen, som gir drlig byggegrunn, er avsatt i kambrium. Avsetningene ble foldet for ca. 400 mill. r siden, og strukturen i dette foldemnsteret kan man se i dagens topografi som en tydelig strkretning nordst-srvest, med kalksteinen som rette rygger mellom forsenkninger skavet ut i de bltere skifrene. Strkretningen kan bl.a. lett sees i utformingen av yer og skjr i fjorden. Malmya i Bunnefjorden er srlig kjent for sine enestende fossiler fra silurtiden.
     

    Permiske magmabergarter
    I perm var det sterk vulkansk virksomhet i det som n er Oslos nordlige deler. Siden er mye av lavaen som ble avsatt p overflaten, slitt vekk, og den berggrunnen vi i dag observerer i kollene i bl.a. Nordmarka, bestr av dypbergarter som strknet dypt nede i jordskorpen disse omrdene finnes ogs Oslos hyest beliggende omrder, hyest nr Kirkeberget nord for Sandungen i Nordmarka (629 moh.). Da dypbergartene kom p plass som varme smelter, varmet de opp berggrunnen omkring, og spesielt kambrosilurbergartene ble omdannet til flintaktig hornfels nr kontakten.
     
    Smelter som strknet i spalter p vei til overflaten, sees som tallrike eruptivganger. Noen av disse er motstandskraftige mot erosjon og reiser seg i terrenget, f.eks. i Ullernsen-Husebysen, der det er hundrevis av gabbroide ganger, og ryggen fra Vinderen over Gaustad, der det er n tykk rombeporfyrgang. Andre er oppsprukket og markert som trange gjel eller sprekkedaler. I forbindelse med vulkanismen i permtiden sank det inn store sylinderformede blokker, som n er kjennetegnet ved ringformige strukturer, f.eks. Brum-Srkedalkalderaen og Nittedalskalderaen.
     
    Langs linjer med senere oppbrytning av berggrunnen (forkastninger) finner man ogs skrenter og skk. Dette er utbredt bde i stmarka (f.eks. langs Lutvann, der man hsten 1997 fikk vannlekkasje under tunnelarbeidet med Gardermobanen i Romeriksporten), under Ekeberg-Bekkelaget og andre steder der de n bare viser seg som rettlinjede sprekkedaler (Srkedalen, Langlia, Styggedalen og dalen langs Skjrsjen til Bjrnholt).
     

    Lsmassene
    De massene som finnes i Oslo er dels bunnmorene avsatt under siste istid i de hyereliggende strk (over 210-221 moh.). Lsmassene i de lavereligende omrder er hovedsakelig marine avsetninger, leire, sand og grus avsatt under vann fra den tid da havet dekket Oslogryta, for knapt 10  000 r siden (hyeste marine grense 221 moh.). Praktisk talt hele berggrunnen i det bymessig bebygde omrdet er dekket av disse marine avsetningene.
     
    Srlig i sentrum er det mektige leirlag som skaper problemer for byggevirksomheten. I Groruddalen har bekker og elver skret seg dypt gjennom disse leirmassene. Da isen trakk seg tilbake fra Oslogryta, gjorde den opphold og avsatte morener og sandmasser ved isfronten. De store vannene i utkanten av byggesonen i nord (Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet) er demt opp av slike morener avsatt foran brekanten ved midlertidige stans i isens nedsmelting.
     

    Spor etter nedisingen
    I de seigere dypbergartene i nordre del av Oslogryta, i Nordmarka og p overflaten av eruptivganger, sees spor etter isens virksomhet: skuringsstriper, sigdmerker og rundsva. Rundsvaene er lave, strmlinjeformede knauser med jevne, glatte sider mot den retningen isen kom fra og tvert avkuttet kant nedstrms. Jettegryter som n ligger langt unna elver og strandkant (f.eks. en storsltt, 13 m dyp jettegryte p Bekkelaget), viser ogs til forhold under istiden eller tiden like etter.
     

    Klima
    Den fremherskende vind i Oslo er srlig om sommeren, nordlig til nordstlig om vinteren. P grunn av byens skjermede beliggenhet blir vindstyrken moderat, og det er stor hyppighet av vindstille. I hytrykkssituasjoner i vinterhalvret er det liten horisontal og vertikal utveksling av luft, med tendens til opphopning av luftforurensning over byens mer lavtliggende deler.
     
    Middeltemperaturen p Blindern er -4,3  ?C for januar, 16,8  ?C for juli og 5,7  ?C for ret som helhet. Hyeste mlte temperatur er 34,2  ?C (august 1982), laveste temperatur -26,0  ?C (januar 1941). Nedbrrikeste mned er september med gjennomsnittlig 90 mm, nedbrfattigst er februar med 36 mm, mens rsnedbren er 763 mm. I gjennomsnitt mles nedbr lik eller strre enn 1,0 mm i 113 dager hvert r.
     

    Befolkning og boliger
    Oslo er landets strste fylke og kommune med hensyn til folketall, som i november 1997 passerte 500  000. Befolkningen i byen innenfor de nvrende administrative grensene har - med unntak av en periode fra sist i 1960-rene til midt i 1980-rene - vist en nesten kontinuerlig vekst siden byen ble hovedstad i 1814. Veksten var srlig sterk i siste halvdel av 1800-tallet og frem til frste verdenskrig. Fra et folketall ved utgangen av siste krig p s vidt over 400  000 innbyggere, kte folkemengden jevnt frem til 1969, da folketallet var ndd 488  329 innbyggere. Deretter gikk folketallet tilbake til et minimum p 447  257 innb. 1984. Senere har byen hvert r hatt vekst i folketallet, srlig etter 1990, da Oslo sammen med Akershus har hatt strst vekst blant landets fylker. Folkemengden kte 1991-97 med gjennomsnittlig 5525 personer eller 1,2  % rlig. I denne perioden hadde Oslo nesten 1/4 av landets samlede befolkningsvekst.
     
    Byens vekst siden 1984 skyldes bde kt naturlig tilvekst og endret flyttebalanse. Den kte naturlige tilveksten skyldes i noen grad et redusert antall dde, men er frst og fremst et resultat av kte fdselstall. Denne kningen skyldes bde kt antall kvinner i fdedyktig alder og kt spesifikk fruktbarhet. Sledes har det samlede fruktbarhetstallet for Oslo siden 1970-rene sterkt nrmet seg nivet i de vrige fylkene; 1971-75 l det p 75  % av landsgjennomsnittet, i 1996 p 90  % (1,89 i hele landet og 1,71 i Oslo). Bare en mindre del av denne utviklingen kan tilskrives det kte innslaget av innvandrere i byen. Det er imidlertid frst og fremst den kte nettoinnflyttingen som har bidratt til den kte befolkningen i Oslo etter midten av 1980-rene. I 1990-rene har den utgjort rundt 3/4 av befolkningsveksten i byen.
     
    Oslos befolkning har klare srtrekk med hensyn til alder, kjnn og sivilstatus. Byens befolkning er preget av en lavere andel barn, srlig i skolealder, og en hyere andel unge yrkesaktive (20-39 r) enn landet som helhet. Andelen eldre er ogs hyere enn i landet som helhet; overrepresentasjonen av eldre ker med stigende alder. Forskjellene i alderssammensetning mellom Oslo og hele landet dempes imidlertid over tid, bl.a. ker barneandelen noe i Oslo i kjlvannet av de kte fdselstallene i byen. Fortsatt lavere fdselshyppighet i Oslo og ikke minst den regelmessige netto utflyttingen av barn, srlig i frskolealder, frer til at byen fortsatt vil ha en klart lavere andel barn enn landet som helhet i rene fremover. Nettoutflyttingen av frskolebarn m sees i sammenheng med en tilsvarende netto utflytting av personer fra 30-39 r, vesentlig til Akershus. Aldersgruppen under 30 r har derimot netto innflytting til Oslo. Ved trekke inn det geografiske aspektet, hvilke omrder Oslo har netto inn- og utflytting i forhold til, trer det frem et bilde av Oslo som et viktig innflyttingsfylke for mennesker under 30 r fra hele landet, mens mange nyetablerte (30-39 r, gjerne med sm barn) flytter ut til Akershus.
     
    Et annet markert demografisk srtrekk i Oslo er kvinneoverskuddet. Byen har 1086 kvinner per 1000 menn, mot 1022 for hele landet. Endelig karakteriseres befolkningen i Oslo av en stor andel enslige (inkl. samboende uten felles barn) blant husholdningene, 64,7  % mot 49,0  % for hele landet (1997).
     
    Oslo har strst innvandrerbefolkning av landets fylker; 81  192 eller 16,4  % av befolkningen hadde 1997 innvandrerbakgrunn (begge foreldre fdt i utlandet uavhengig av statsborgerskap) mot 5,3  % i landet som helhet. Av innvandrerbefolkningen i Oslo hadde vel 3/4 ikke-vestlig bakgrunn. Innvandrerbefolkningens andel varierer sterkt bde geografisk og med hensyn til alder. I alt 46  % av innvandrerne i Norge fra ikke-vestlige land bor i Oslo. Strst andel av innvandrerbefolkning finnes i indre by st og p Sndre Nordstrand. I bydelen Gamle Oslo hadde sledes 37  % av folkemengden innvandrerbakgrunn, herav 33,1  % fra ikke-vestlige land (1997). Innvandrerbefolkningen er gjennomgende ung og med relativt hye barnetall.
     
    Befolkningsutviklingen varierer mye mellom bydelene. De aller fleste har i 1990-rene hatt vekst; strst har den vrt i Sndre Nordstrand, den viktigste utbyggingsbydelen, i Gamle Oslo og Grnerlkka-Sofienberg i indre by st. Svakest har utviklingen vrt i bydeler med eldre drabantbybebyggelse, f.eks. i flere av bydelene rundt stensjvannet og i Groruddalen. Siden slutten av 1980-rene har indre by som helhet hatt vekst i folkemengden etter flere tir med til dels betydelig tilbakegang. Dette er et resultat av bl.a. byfornyelsen. I perioden 1990-97 hadde indre by rundt 1/3 av byens samlede befolkningsvekst, ytre by rundt 2/3. Til sammenligning var 30  % av befolkningen i 1997 bosatt i indre by, 70  % i ytre by.
     

    Byutvikling og areal
    Av Oslos areal p 454 km2 tilhrer ca. 307 km2 Marka. Grensen mellom Marka og byggesonen ble trukket i slutten av 1930-rene, og det har bare vrt sm justeringer siden. Av de resterende rundt 147 km2 var i 1994 112 km2 bebygd grunn, 64 km2 av det var brukt til boliger. Strre ubebygde arealer i byggesonen finnes bare p Sndre Nordstrand i srst. Dessuten finnes det noen mindre, ubebygde arealer rundt om i byen.
     
    Byen har ogs et potensial for nye boliger gjennom fortetning p villatomter, ved kt utnyttelsesgrad, ved overbyggingsprosjekter over vei og jernbane og eventuelt bygging i Marka. Srlig det siste vekker motstand, og uten ta Marka i bruk til utbyggingsforml vil boligbygging i det omfang vi har i dag bli umulig i relativt nr fremtid.
     

    Nringsliv
    Man fr et utilstrekkelig bilde av nringslivet i Oslo ved begrense seg til de bedrifter eller den yrkesbefolkning som befinner seg innenfor kommunegrensene. Man m i konomisk forstand oppfatte hele byregionen som ett arbeidsmarked med et integrert nringsliv.
     
    Det felles arbeidsmarkedet illustreres ved at rundt 85  000 yrkestagere bosatt i Akershus (43  % av de bosatte yrkestagerne) har arbeid i Oslo; ytterligere ca. 16  000 yrkestagere i de 20 nrmeste kommunene utenfor Akershus har arbeid i Oslo (1996). Omvendt har rundt 21  000 yrkestagere bosatt i Oslo arbeid i Akershus.
     

    Industri
    Oslo hadde 1964 69  762 arbeidsplasser i industri, 25  % av det samlede tallet p arbeidsplasser i byen. Siden har industrien hatt praktisk talt kontinuerlig tilbakegang bde i tallet p arbeidsplasser og i nringens andel av byens arbeidsplasser. Ogs byens andel av landets samlede industri har vrt p retur i flere tir. Tallet p industriarbeidsplasser i Oslo var i 1995 sunket til 27  146, og andelen av landets industri var da 9,6  % mlt etter sysselsettingen, mot 14,5  % s sent som 1974. Fra 1989 er ikke lenger Oslo landets viktigste industrifylke mlt etter sysselsetting; byen ligger p tredje plass etter Rogaland og Hordaland (1995).
     
    Oslos industri var tidligere preget av stor variasjon; de aller fleste bransjene var representert. Utviklingen de siste tirene har frt til sterk nedgang i flere av dem, og tidligere tradisjonsrike bransjer som tekstil- og bekledningsindustri og trevareindustri er nesten utradert i byen. I dag er industrien konsentrert om grafisk industri/forlag, verkstedindustri (srlig produksjon av elektriske/optiske produkter og maskiner) og nrings- og nytelsesindustri med hhv. 44, 22 og 17  % av industriens sysselsetting. For vrig merkes kjemisk industri (11  % av industriens sysselsetting inkl. beslektede bransjer som produksjon av kull- og petroleumsprodukter og gummi- og plastprodukter) med bl.a. landets strste farmasytiske bedrifter og hovedkontoret til Norsk Hydro. Hovedkontorene til Hydro Aluminium og Elkem er ogs viktigste rsak til en viss metallindustri i Oslo (2  % av industriens sysselsetting).
     
    Et viktig trekk ved Oslos industri er at den i stor utstrekning har vrt et innovasjonssenter for industrien andre steder i landet. Dette gjelder bde for tekstilindustrien og senere bekledningsindustrien i forrige rhundre og begynnelsen av dette, og for betydelige deler av verkstedindustrien i etterkrigstiden; den har dessuten i stor grad frt til videre vekst i bransjene og til utflytting til omrder utenfor Oslo-omrdet. Viktige deler av hyteknologibedriftene er imidlertid fortsatt i Oslo; eksempler p dette er elektronikk- og databedrifter og den farmasytiske industrien, som bl.a. trenger nrhet til forskermiljer. Utflytting av industribedrifter til Akershus og de omliggende fylkene sammen med den generelle nedgangen i industrien her i landet, har frt til en dramatisk nedgang i antall industriarbeidsplasser i Oslo. Akershus og de omkringliggende fylkene har hatt relativt stabil eller bare en liten nedgang i sysselsettingen i denne nringen. Eksempler p utflyttede industribedrifter er Kvrner (Lier), IBM (Oppegrd), ABB (Drammen) og Ringnes (Nittedal).
     

    Tjenesteyting
    Det er tjenesteyting i vid forstand - varehandel, samferdsel, bank- og forsikringsvirksomhet, offentlig og privat tjenesteyting m.m. - som utgjr det dominerende elementet i byens nringsliv mlt etter antall sysselsatte. Oslo forsyner hele landet med tjenester. Oppbyggingen av statsadministrasjonen etter 1814 og den byggevirksomheten som fulgte var viktige drivkrefter i Oslos sterke vekst p 1800-tallet. Etter 1950 har den statlige forvaltningen kt sterkt i Oslo, selv om mindre deler av statsforvaltningen er flyttet ut av byen eller etablert andre steder.
     
    Ogs nr det gjelder privat tjenesteyting er Osloregionen viktigst i landet. Med en kjpekraftig befolkning og stor turisttrafikk er varehandelen betydelig. Oslos engroshandel forsyner hele landet med varer, og byen har 37  % av omsetningen i engroshandelen i hele landet (1995). Bank og forsikring gir ogs en betydelig sysselsetting; samlet har disse bransjene i Oslo 32  % av den samlede sysselsettingen i landet. Ogs for annen forretningsmessig tjenestyting spiller Oslo en betydelig rolle i landssammenheng; for forretningsmessig tjenestyting som helhet har Oslo 44  % av landets omsetning. Viktigste bransjer innen nringen i Oslo er teknisk, merkantil og juridisk tjenesteyting m.m., foruten EDB-tjenester. I motsetning til industri og varehandel er en vesentlig del av tjenestytingen beliggende i byens sentrale strk, for en stor del i bysenteret.
     
    Oslo betyr mye som turistby, bde som inngangsport fra utlandet og som turistml i seg selv. Byen hadde 1996 2,1 mill. gjestedgn ved hotellene, 14,2  % av hele landets og 18,5  % av utlendingenes gjestedgn ved norske hoteller. Oslos hoteller har vesentlig hyere kapasitetsutnyttelse enn hotellene ellers i landet, srlig som flge av en hy andel kurs/konferanser og forretningsreisende, som har muliggjort en relativt jevn trafikk over hele ret.
     

    Samferdsel

    Flytrafikk
    Trafikken over Oslo lufthavn (fra 1998 p Gardermoen) kommer fra hele landet, og den er et viktig knutepunkt ikke bare i den innenlandske trafikken, men i sammenknytningen av denne og trafikken p utlandet. Den er sledes Norges klart viktigste internasjonale lufthavn med 5,5  mill. passasjerer til/fra utlandet 1998, 11,2  mill. passasjerer inkl. innenlandstrafikken (inkl. trafikk p Fornebu). Dette utgjr 42,3  % av landets samlede flytrafikk.
     
    Passasjertrafikken med bt til utlandet er betydelig, med ruter til Kbenhavn, Frederikshavn, Kiel og Harwich. Den omfattet 1996 i alt 2,1  mill. passasjerer.
     
    Den frste jernbanen i Norge (Oslo-Eidsvoll) ble pnet 1854. Siden ble jernbanenettet utbygd med Oslos to jernbanestasjoner, stbane- og Vestbanestasjonen, som utgangspunkt. Jernbanen har siden 1920-rene betydd mye for lokaltrafikken mellom Oslo og Akershus. Lokalstrekningene Oslo-Lillestrm, Oslo-Ski og Oslo-Sandvika fikk dobbeltspor mellom rhundreskiftet og 1920-rene. Dobbeltsporet videre Sandvika-Drammen ble fullfrt 1972, Ski-Moss ble fullfrt i slutten av 1990-rene. Et viktig skritt fremover ble gjort med byggingen av dobbeltsporet tunnel Skyen-Oslo Sentralstasjon (1980), som knytter sammen de vestlige linjene til de vrige. Den nye Oslo Sentralstasjon ble gradvis tatt i bruk 1980-86, men utbyggingsarbeidene ble fortsatt i 1990-rene med bl.a. flytogterminalen for Gardermobanen. Jernbanetrafikken til/fra Oslo omfattet 1996 i alt 32,4 mill. passasjerer, 5,0 mill. internt i Oslo, 18,7 mill. til Akershus og Hadelandskommunene og 8,7 mill. p lengre strekninger.
     

    Veiutbyggingen
    Det er satset stort p veibygging fra 1980-rene, bl.a. ved hjelp av bompengefinansiering (bompengeringen rundt Oslo sentrum fra 1990). Srlig har det vrt stor anleggsvirksomhet bl.a. i strket Gamlebyen-Vlerenga, under Oslo sentrum (Fjellinjen), og rundt sentrumsomrdet (Ring 1; Henrik Ibsen-ringen) samt p Store Ringvei (Ring 3). Ekebergtunnelen, en veitunnel gjennom Ekebergsen som forbinder E  18 (Festningstunnelen) med E  6 (Vlerengtunnelen), og p den mten avlaster bydelen Gamle Oslo for gjennomgangstrafikk, stod ferdig 1995. Svartdalstunnelen, fra Ekebergtunnelens utlp ved Kvrner til Svartdalsveien, pnet 2000 og forbinder E  18 gjennom sentrum med E  6 i Ryenkrysset. Bomstasjonene skal avvikles senest 2007.
     

    Busser og sporveier
    Disse er en ndvendig del av samferdselen innenfor bygrensen. Den frste hestedrevne sporvogn ble satt i drift 1875, og sporveiene ble elektrifisert fra 1894 (Nordens frste elektriske sporvei), og i 1899 gikk den siste hestesporvognen. I slutten av 1930-rene var sporveinettet tett i indre by, og den frste tverrgende busslinjen gjennom byen ble pnet 1931. Siden 1960-rene er mange trikkelinjer nedlagt. 1995 ble den frste nye sporvognslinjen p 51 r over Rdhusplassen og Aker brygge (Vikalinjen) pnet. Noen av de nedlagte trikkelinjene er erstattet med busser, men i deler av indre by er de offentlige kommunikasjonene drligere enn de var i 1930-1950-rene.
     

    Forstadsbaner og tunnelbaner
    Holmenkollbanen ble som Nordens frste forstadsbane pnet fra Majorstuen til Holmenkollen (Besserud) i 1898 og forlenget til Frognerseteren i 1916. Banen var dels en forstadsbane til villastrkene i vest, dels et transportmiddel for friluftsliv i Holmenkollsen og Nordmarka. De vrige vestlige forstadsbanene ble bygd ut og pnet etappevis til Ra og Sognsvann i perioden 1912-35, og tunnelen Nationaltheatret-Majorstuen stod ferdig 1928. Fra den frste verdenskrig ble sporvognlinjen til forstedene bygd ut, 1917 kom Ekebergbanen i sr, 1926 stensjbanen i srst og 1934 Kjelssbanen i nord; Brumsbanen i vest ble fullfrt til Lilleaker (raker) 1919, Haslum 1924 og Kolss 1930.
     
    Tidlig i 1950-rene ble det besluttet bygge et tunnelbanenett til de nye drabantbyene i st. Lambertseter- og stensjbanen ble pnet som tunnelbane hhv. 1966 og 1967, Grorudbanen til Grorud 1966, Vestli 1975 og Furusetbanen trinnvis i 1970-rene til Ellingsrudsen 1981. stensjbanen ble 1997 forlenget til Mortensrud i sr.
     
    Det viktigste leddet i banenettet er tunnelen Nationaltheatret-Sentralstasjonen, som binder de stlige og vestlige baner sammen. Sentrum stasjon ble pnet for trafikk i 1977, men ble stengt pga. vannlekkasjer i 1983 og den ble gjenpnet som Stortinget stasjon 1987. Alle tunnelbanelinjene er ved hjelp av ombygginger p enkelte av de vestlige strekningene, samt ved innfring av nytt materiell, gjort gjennomgende st-vest (1995).
     

    Bybeskrivelse

    Oslo sentrum
    Hovedstaden Oslo fremstr som et symbol for landet p mange mter, noe som synliggjres av en rekke praktbygg av nasjonal betydning og av tallrike monumenter. De usynlige symboler finnes i den sentraliserte makt som finnes i regjering, Storting og domstoler, i de store organisasjonene, det private nringsliv, i kulturlivet og i forskning og hyere undervisning.
     
    Mange av disse symbolene er lokalisert til Oslo sentrum. Akershus slott og festning m p grunn av sin alder og store historiske betydning p frsteplass. I begge ender av Karl Johans gate - mellom Slottet og Oslo Sentralstasjon - ligger monumentale bygg. P veien fra Slottet i nordvest passerer man de gamle universitetsbygningene, Nationaltheatret, Stortingsbygningen og Oslo domkirke. I sr ender gaten i den gamle stbanestasjonens storstilte jernbanehall, n omgjort til butikksenter. Symbolsk har gaten spilt en viktig rolle etter 1814, fra Henrik Wergelands 17. mai og Torvslaget (1829) til Bjrnstjerne Bjrnsons nasjonale taler eller Henrik Ibsens daglige vandringer fra Arbiensgate til Grand Caf. Tyskernes parademarsj p Karl Johan 9. april 1940 var skjebnetung for hele nasjonen. Kong Haakon 7s triumfferd p Karl Johan 7. juni 1945 er til n den strste begivenhet, og gaten er midtpunktet for barnetogenes feiring av 17. mai hvert r.
     

    Indre by
    Indre by og sentrum svarer i store trekk til Oslo fr byutvidelsen i 1948. Av nasjonal interesse i dette omrdet er frst og fremst museene p Bygdy og Frognerparken med Vigelands skulpturer i vest, Universitetets naturhistoriske museer og Munch-museet p Tyen i st. Av strre nybygg i 1980- og 1990-rene kan nevnes Regjeringskvartalet, Aker Brygge, Norges Bank, Oslo Sentralstasjon, fornyelsen av Karl Johan-kvartalene med Det Norske Teatret, den omfattende utbyggingen med ny byhall (Oslo Spektrum) og Oslo Plaza hotell, byens hyeste bygning. I 1990-rene er Ring 1 rundt bysenteret fullfrt, og en utvidelse av jernbanekapasiteten er gjennomfrt (flytogterminal p Oslo S, Nationaltheatret stasjon). Bebyggelsen i indre by er hovedsakelig fra 1800-tallet, samt noe fra mellomkrigstiden. I de frste 30 r etter krigen og byutvidelsen var sentrum og indre by en forsmt bydel med mange gamle hus i forfall. Etter 1976 har det gradvis skjedd en oppblomstring, og etter 1980 har fornyelsen vrt betydelig, bde nr det gjelder bolig- og nringsbygg. Den kommunalt initierte byfornyelsen, som begynte p Grnerlkka i 1976, har etter hvert ftt stort omfang og har ogs utlst en omfattende privat byfornyelse. Strst har utbyggingen vrt i bydelen Gamle Oslo og Grnerlkka-Sofienberg.
     
    En renere Akerselv og nye gangveier fra Tyen til Jernbanetorget har gitt nytt liv til denne delen av byen. Det nye veisystemet vil bedre forholdene for den pgende byfornyelsen i Gamlebyen. Planer foreligger ogs for utfylling i Bjrvika og for en nedsenket veitunnel lenger ute i vika med E  18 mellom Festningstunnelen og Gamlebyen. Dette vil redusere biltrafikken i Bjrvika.
     

    Ytre by vest og nord
    Dette omrdet utgjres av det gamle Vestre Aker. Strket er preget av villabebyggelse som stadig fortettes med nye smhus i hagene. Det er bygd atskillig strre blokkbebyggelse, srlig etter 1970. Ullernsen, Bjrnsletta og sjordet har mange terrassehus (Selvaag); det samme gjelder Holmenkollsens vestside. P Skyen Vest og Hoff-Smestad er det reist nye boligblokker i stort omfang (OBOS). Hovseter (bygd i 1970-rene) nr Rabanen kan karakteriseres som drabantby i likhet med dem i st.
     
    Av kjente steder med nasjonal betydning er Holmenkollanleggene viktigst. I ytre by vest er videre samlet helseinstitusjoner som Radiumhospitalet p Montebello og det nye Rikshospitalet p Gaustad (forventet flytting 2000), og Gaustad psykiatriske sykehus (Oslo kommune). Universitetsomrdet p Blindern er under stadig utvidelse oppover i Gaustadbekkdalen. Norges idrettshgskole og Riksarkivet (fra 1979) ligger ved Sognsvann. Ullevaal Stadion, Norges strste fotballarena, pnet 1926, har i 1990-rene vrt gjenstand for omfattende utbygginger. Teknisk museum ligger fra 1985 p Kjelss lengst nord i byen, i et tradisjonelt industriomrde.
     

    Ytre by st og sr
    omfatter strket fra Grefsen til Groruddalen og til ytre by sr regner man bydelene Ekeberg-Bekkelaget og Nordstrand og de fire bydelene rundt stensjvannet (Lambertseter, Manglerud, Bler, stensj). Strstedelen av dette omrdet var jordbruksland inntil 1950, da den store drabantbyutbyggingen ble startet. I skrningen mellom Nordstrandplatet og fjorden ble det allerede fr den frste verdenskrig bygd smhus rundt stasjonene p stfoldbanen (bl.a. Ljan og Bekkelaget stasjoner). Etter Ekebergbanens pning i 1917 spredte bebyggelsen seg ut over hele platet. Tilsvarende utvikling hadde man p Grefsen-Kjelss (Gjvikbanen 1902 og Kjelssbanen 1934) og i enkelte spredte omrder p Oppsal, Hyenhall og Hellerud (stensjbanen 1926), Grorud og Hybrten (stasjoner p Hovedbanen). P samme mte som i vest foregr det en stadig fortetning av boliger i villahagene og p ubebygde tomter.
     
    Drabantbyutbyggingen begynte p Lambertseter lengst st p Nordstrand-Ekebergplatet, der de frste husene stod ferdig 1951. Kommunen og OBOS var drivkrefter i denne utbyggingen som foregikk kontinuerlig med 1500-2500 boliger rlig, til dels i 2-3 drabantbyer samtidig. Rundt stensjvannet fikk man frem til 1970 flere drabantbyer som til dels ligger inntil hverandre. Lambertseter ble etterfulgt av Manglerud, Bler og Bogerud, mens Oppsal fikk ny blokkbebyggelse rundt stasjonene nr villabebyggelsen.
     
    I Groruddalen begynte drabantbyutbyggingen p Veitvet-Linderud i midten av 1950-rene og fortsatte nordstover p begge sider av dalen. Stort sett har hver drabantby ca. 5000-10  000 innbyggere og et senter nr stasjonen p tunnelbanen. Stovner-Vestli er strst (ca. 20  000 innb.), Furuset-Lindeberg er nyest (slutten av 1970-rene).
     
    Drabantbyens arkitektur gjenspeiler bde tidens moteretninger og en nktern boligpolitikk innenfor Husbankens rammer. Lambertseter har stort sett 2-3-roms leiligheter i 3-4-etasjes, for det meste frittliggende, blokker. Noen blokker har opp til ni etasjer. Veitvetbebyggelsen til Selvaag er ukonvensjonell bde i arkitektur og konstruksjonsmetode. Ingen hus har flere enn fire etasjer, leilighetene er smale og dype, og mange leiligheter gr over to etasjer. Bebyggelsen var et viktig eksperiment som gav billige leiligheter og pvirket sterkt senere byggemetoder. Med Tveita og Ammerud slo den Corbusier-pvirkede arkitekturen igjennom med hye og store bygg. Tveita har tre hyhus i 14 etasjer, mens Ammerud bl.a. har fire skivehus i 14 etasjer. En viss variasjon finnes det likevel i hustypene, 3-4-etasjes blokker og smhus finnes ogs. Utover i 1970- og 1980-rene ble arkitekturen mer variert og andelen av sm blokker og smhus strre, og det ble praktisk talt slutt med hyhus. Det ble ogs en strre andel av 3-4-roms leiligheter, dels ogs pnet for strre leiligheter. P Sndre Nordstrand og i srst, som er bygd ut i 1980-rene, er andelen smhus ganske stor.
     
    Boligbebyggelsen og tunnelbanelinjene i Groruddalen ligger i dalsidene p begge sider. I dalbunnen gr jernbanelinjen og motorveitraseen (Djupdalsveien). Her ligger ogs store industri- og lagerarealer, samt godsterminal p Alnabru. Nevnes m Bjerkebanen, landets strste travbane.
     


    Oslo havn og yene.
    ,
    Havna ligger dels i indre by st, dels i ytre by st. Utenfor havna ligger flere yer med fritidsbebyggelse og friarealer som er mye benyttet om sommeren. Utviklingen av bttrafikken med strre bter og containertrafikk har frt til havneutvidelser srover mot Bekkelaget, der havnen kommer i konflikt med boliginteresser (Ormya). Total kailengde er 11,5 km.

    Marka
    (stmarka, Lillomarka og Nordmarka) benyttes til friluftsliv bde sommer og vinter. Det er et visst press fra utbyggingsinteresser mot markagrensen, og det er fra tid til annen interessemotsetninger mellom friluftslivet og moderne skogbruksdrift som nsker flatehugst og flere bilveier. I 1997 var det 1536 fast bosatte i Marka, en del med arbeid i jord- og skogbruk. Av markas innbyggere 1997 bodde 542 i Srkedalen, 617 i Maridalen med Movatn, 97 i "det egentlige Nordmarka", 197 i Lillomarka med Solemskogen og endelig 83 i stmarka.
     

    Administrasjon
    Som Norges hovedstad er Oslo sete for Kongen, regjeringen og sentraladministrasjonen, Stortinget, Hyesterett og den verste militre ledelse. Alle utenlandske ambassader i Norge ligger i Oslo. Her finner man ogs flere av landets vrige sentrale statsinstitusjoner.
     
    Som fylke utgjr Oslo et eget valgdistrikt ved stortingsvalg, og sender 15 representanter til Stortinget. Oslo har imidlertid ikke noen egen fylkesadministrasjon eller noe folkevalgt organ p fylkesplan; deres funksjoner ivaretas av tilsvarende kommunale institusjoner. Oslo har felles fylkesmann med Akershus fylke; for vrig er de fleste statlige organer p fylkesniv delt mellom de to fylker.
     
    Oslo kommune fikk nytt styringssystem 1986, da en parlamentarisk modell ble innfrt. Et byrd p tte medlemmer blir valgt av bystyret og er avhengig av bystyrets sttte for bli sittende. Fra 1992 har byrdene den direkte ledelse av sine respektive byrdsavdelinger, p linje med forholdet mellom statsrdene og departementene.
     
    Kommunens hyeste beslutningsmyndighet er bystyret med 59 medlemmer, ledet av en ordfrer. Ordfrervervet, som i andre kommuner er det sentrale politiske tillitsverv, er i det nye styringssystemet i strre grad enn tidligere tillagt representative oppgaver. Bystyret er inndelt i fem komiteer; komiteenes ledere og nestledere er heltidspolitikere med tittelen kommunalrder.
     
    Oslo er fra 1988 inndelt i 25 bydeler med hver sin forvaltning og med bydelsutvalg oppnevnt av bystyret (fire av bydelene har som forsksordning 1995 valgt sine bydelsutvalg ved direkte valg). Bydelene har ansvaret for primrhelsetjeneste og sosialtjenestene i sine bydeler. Det foregr for tiden utredninger med sikte p overfre flere oppgaver til bydelene (1998).
     

    Offentlige institusjoner, kultur m.m

    Undervisning
    Oslo har Norges eldste og strste universitet (grunnlagt 1811). Blant andre hyere utdanningsinstitusjoner kan nevnes Norges veterinrhgskole, Menighetsfakultetet, Kunsthgskolen i Oslo, Arkitekthgskolen, Norges musikkhgskole, Norges idrettshgskole, dessuten Hgskolen i Oslo med en rekke utdanningstilbud, bl.a. lrer-, frskolelrer-, journalist- og fysioterapiutdanning. Oslo har ogs en lang rekke andre private og offentlige utdanningsinstitusjoner, bl.a. BI Stiftelsen.
     
    I Oslo finnes det dessuten 97 barneskoler og 45 ungdomsskoler, hvorav 24 skoler har bde barne- og ungdomstrinn (1997/98), 24 ordinre videregende skoler samt tte videregende skoler med spesialundervisning og voksenopplringssentre. I tillegg kommer en rekke private skoler av ulike slag.
     

    Sykehus
    Oslo har en rekke statlige, kommunale og private sykehus. Til de viktigste hrer de kommunale sykehusene Ullevl, Aker og Gaustad, de private Lovisenberg sykehus og Diakonhjemmets sykehus, og det statlige Rikshospitalet og Det Norske Radiumhospital. Kommunen eier ogs et psykiatrisk sykehus (Dikemark) i Asker og et rehabiliteringssykehus (Sunnaas p Nesodden). Byen har ogs en rekke mindre spesialinstitusjoner for medisinsk forskning og behandling samt kommunale og private sykehjem og pleiehjem.
     

    Offentlige institusjoner, kultur mv

    Religise forhold
    Oslo er inndelt i 47 prestegjeld og 56 sogn som tilhrer Oslo domprosti, Vestre Aker, Torshov, stre Aker og Sndre Aker prosti. Den romersk-katolske kirke har tre kirker i Oslo (St. Olav, St. Hallvard og St. Dominikus). Det finnes ogs en gresk-ortodoks menighet, en jdisk synagoge, en rekke frimenigheter og flere utenlandske kirker. Det finnes dessuten flere islamske menigheter og moskeer.
     

    Massemedia
    Oslo er sentrum for landets dags-, uke- og fagpresse, og alle landets riksaviser kommer ut her. Byen har 10 dagsaviser i tillegg til tre bydelsaviser som kommer ut to ganger ukentlig. Av riksavisene er det Aftenposten (aftennummeret) og Dagsavisen Arbeiderbladet som i strst grad dekker byens lokalstoff. Gratisavisene Osloposten og Avis1 ble startet hhv. 1996 og 1999.
     
    NRK har sitt hovedkontor p Marienlyst i Oslo. Lokalkontoret for Oslo/Akershus (stlandssendingen) har egne lokaler p Sagene. Byen dekkes av en rekke nrradiokanaler med sendinger dgnet rundt.
     

    Offentlige institusjoner, kultur m.m

    Kulturtilbud m.m
    Oslo har tre faste teatre (Det Norske Teatret, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater). Den Norske Opera har ogs sin scene i Oslo. Revyteatrene Chat Noir og ABC-teatret brukes til revyoppsetninger, mens Chateau Neuf er blitt brukt til musikkspill. P Aker Brygge er en fast scene for frie grupper, Black Box, dessuten flere mindre scener. Den Gamle Logen er restaurert og brukes bl.a. som konsertlokale. Oslo har 28 kommunale kinosaler (1996). Oslo Filharmoniske Orkester gir regelmessig konserter i Oslo Konserthus.
     

    Severdigheter
    Oslo har en rekke severdigheter av bygnings- og kulturhistorisk art. Av monumentalbygninger i byens sentrum og indre by kan bl.a. nevnes Frogner hovedgrd (1790-rene), Oslo Brs (1820-rene), Slottet (1820-1840-rene), Stortinget (oppfrt 1861-66), lystslottet Oscarshall (1847-52), Bygdy kongsgrd (1732, Bygdy hrer til bydel 1 og dermed indre by) og Bogstad grd (ca. 1800) i ytre by vest. Til de viktigste kunstsamlinger hrer Vigelandsanlegget p Frogner, Munchmuseet p Tyen og Nasjonalgalleriet; mange kirker har ogs betydelige kunstneriske utsmykninger. Museet for Samtidskunst holder til i Norges Banks tidligere lokaler (oppfrt 1906). Gamle Aker kirke, trolig fra frste halvdel av 1100-tallet, er blant Oslos eldste kirker og Oslos eldste stende bygning. Akershus festning er et viktig historisk minnesmerke, og rommer dessuten Norges hjemmefrontmuseum. I Holmenkollsen ligger Holmenkollbakken og Skimuseet, p Ekeberg finnes helleristninger og offergroper. P Bygdy ligger i alt fem museer: Norsk Folkemuseum, Vikingskipshuset, Kon Tiki-museet, Polarskipet Fram og Norsk Sjfartsmuseum. Oslo bymuseum ligger p Frogner Hovedgrd. Byen har dessuten en rekke kunst- og kulturhistoriske spesialmuseer samt museer for naturvitenskap og teknikk, bl.a. Norsk Teknisk Museum p Kjelss.
     

    Idrett
    Oslo er ogs Norges idrettshovedstad, med mange viktige nasjonale anlegg og begivenheter. Holmenkollbakken, opprinnelig bygd 1892, er senere pbygd flere ganger. Holmenkollrennene arrangeres som regel hvert r i mars, med bl.a. spesielt hopprenn, kombinert og den tradisjonelle 50  km i Nordmarka. Oslo arrangerte VM p ski i Holmenkollen 1930, 1966 og 1982. Bislett stadion i Oslo sentrum ble innviet 1922. P tross av 13 VM p skyter er Bislett vel s kjent som friidrettsarena med rlige internasjonale stevner. Bislett var hovedarena da Oslo arrangerte olympiske vinterleker 1952. Om vren gr Holmenkollstafetten fra Bislett til Besserud og tilbake. Frem til 1940 var Frogner stadion, pnet 1901, hovedarena for skyter. Norges frste kunstfrosne hurtiglpsbane ble pnet p Valle-Hovin 1966, og til OL 1952 fikk Oslo ogs landets frste kunstfrosne ishockeybane, Jordal Amfi. Ullevaal stadion ble pnet 1926 og er siden ombygd flere ganger. Ullevaal er hovedarena for fotballandslaget, og her spilles hver hst cupfinalene i fotball. I Oslo Spektrum holdes ulike idrettsarrangementer, bl.a. ble finalen i hndball-VM for kvinner spilt her 1993.
     

    Historie
    I Bjrvika, ved Alnas (Loelvas) utlp innerst i Oslofjorden, var det siden jernalderens store jordrydninger vokst frem en markedsplass. Snorre Sturlason forteller at Harald Hardrde 'lot reise kaupstad st i Oslo'. P.  A. Munch tidfestet denne begivenhet til 1048. Senere forskning, bl.a. arkeologiske utgravninger, har pvist at det har vrt bebyggelse fra ca. r 1000. Oslo fortsatte vre strandsted og markedsplass for de rike jordbruksbygdene i det nvrende Groruddalen. Kong Harald lot bygge Mariakirken p et nes nede ved sjen. Ruinene av denne finnes inne p jernbaneomrdet p Loenga; landet har hevet seg betydelig i tiden som har gtt.
     
    Under Olav Kyrre (1067-93) ble Oslo bispesete og religist sentrum for stlandet. St. Hallvard ble byens skytshelgen. 1147 ble Hovedya kloster anlagt. Kirkene og klostrene ble store jordeiere og ble av stor betydning for den konomiske utviklingen, srlig fr svartedauden. Utgravninger har avdekket gamle veier, gater og grunnmurer flere meter under dagens gateniv. Man antar at det p det meste bodde 3000-4000 mennesker i det gamle Oslo (nv. Gamlebyen).
     
    Middelalderens Oslo ndde sitt hydepunkt under Hkon 5 (1299-1319), som startet byggingen av Akershus festning. Han var den frste som bodde permanent i byen, noe som frte til at Oslo senere er blitt regnet som hovedstad fra hans tid. P slutten av 1200-tallet slo hanseatiske kjpmenn fra Rostock seg ned i Oslo og fikk stor innflytelse. Svartedauden kom til Oslo i 1349, og byen stagnerte i likhet med andre byer i Europa. Kirkens inntekter fra jordeiendommene gikk sterkt tilbake. Rostockerne fikk stadig strre makt og dominerte handelen med utlandet inntil begynnelsen av 1500-tallet.
     
    Med sine trehus og smale gater var Oslo sterkt utsatt for brann, og gjennom rhundrene var det flere store branner som la nesten hele byen i aske. Ogs etter at oppgangstidene var begynt p 1500-tallet var det nye deleggende branner, men hver gang ble byen gjenoppbygd. Etter brannen i 1624, som varte i tre dager, bestemte Christian 4 at det gamle Oslo ikke skulle gjenoppbygges. Han anla et gatenett i Akershagen inntil Akershus slott, og pla Oslos borgere flytte sin virksomhet til Christiania. Det nye Christiania strakte seg fra sjen (den gang ved nvrende Dronningens gate) vestover til Pipervika, der sjen gikk inn til nvrende Stortingsgata. Grensen mot nord fulgte stort sett nvrende Karl Johans gate. Bare motvillig bygde de gamle osloborgerne sine hus i de nye kvartalene, og byutviklingen gikk langsomt de frste 100 rene. Utenfor byporten, p Vaterland og Grnland over mot det gamle Oslo, vokste det opp en uregulert bebyggelse av lav standard, bebodd srlig av lsarbeidere i trelasthandelen.
     
    P 1700-tallet, etter den store nordiske krig, ble det ny fart p byens konomiske vekst i kjlvannet av skipsfart og oppblomstring av trelasthandelen. Gunstige konjunkturer og kende omfang av pengekonomi frte til fremvekst av et handelspatriarkat. Gradvis endret byen seg fra en militr- og embetsmannsby til en handelsby.
     
    P 1800-tallet vokste flere statsinstitusjoner frem og understreket byens rolle som hovedstad. De store handelsfamiliene led store tap etter Napoleonskrigene og frst ved midten av hundreret kom nringslivet p fote igjen. Fra 1840-rene foregikk det stor utbygging av industri, ikke minst rundt Akerselva. Kulturelt ble Christiania ogs etter hvert landets kraftsentrum.
     
    Ekspansjonen gjorde det ndvendig med flere byutvidelser p 1800-tallet. Flere representative bygg ble reist i denne perioden, bl.a. Slottet (1825-48), Brsen (1826-28), Basarhallene (1840-59), Universitetet (1841-54) og Stortingsbygningen (1861-66). Etter en sterk byutvikling i 1880- og 1890-rene med en omfangsrik boligbygging, kom et sammenbrudd i 1899. Dette gav ringvirkninger til andre deler av nringslivet.
     
    Nedgangen ble ikke langvarig, og utover p 1900-tallet tok kommunen flere store initiativ for byutvikling (bl.a. Ullevl Hageby og Torshov). Bebyggelsen i Pipervika ble sanert, men byggingen av Rdhuset og den vrige nye bebyggelsen i Vika tok lang tid. Etter at Oslo ble sltt sammen med Aker 1948, fikk byen mangedoblet sitt areal, og de store drabantbyene ble utbygd fra 1950-rene. Fra 1960-rene har store deler av byen endret karakter, med sterk utbygging av veinettet, nye T-baner, sanering av gamle boligomrder og bygging av hyhus.
     
    Den moderne historien er for vrig behandlet i avsnittene om befolkning, nringsliv og bybeskrivelse.
     

      Litteraturliste
    • A. Collett: Gamle Christiania-billeder (ny utg. 1909)
    • A. Helland: Kristiania (3 bd., 1917-18)
    • E. Bull og S. C. Hammer: Kristianias historie (5 bd., 1922-28)
    • E. Bull: Akers historie (1914-18)
    • R. Hanssen (red.): Oslo byleksikon (3. utg., 1987)
    • E. Schia: Oslo innerst i Viken (1991)
    • Oslo bys historie (1-5), 1990-94, bestr av: 1) A. Nedkvitne og P.  G. Norseng: Byen under Eikaberg. Fra byens oppkomst til 1536 (1991)
    • 2) K. Sprauten: Byen ved festningen 1536-1814 (1992)
    • 3) J.  E. Myhre: Hovedstaden Christiania 1814-1900 (1990)
    • 4) K. Kjeldstadli: Den delte byen 1900-1948 (1990)
    • 5) E. Benum: Byrkratienes by. Fra 1948 til vre dager (1994).

    Språk
    Sprket i Oslo er preget av den stilling byen har hatt som administrasjons-, handels- og kultursentrum i flere hundre r. Som flge av unionen med Danmark var det ogs etter unionsopplsningen i 1814 en sterk pvirkning via dansk skriftsprk, noe som fikk stor betydning for byens sprkforhold.
     
    Et markant trekk er skillet mellom to varieteter (sosiale dialekter), med forskjellig sosial og geografisk utbredelse. Den ene tilhrer den stnorske dialektgruppen, og kan betegnes Oslo-mlets folkemlsvariant. Den ble tidligere kalt Vika-ml, etter arbeiderbydelen Vika (Pipervika). Den andre varianten er utviklet i nyere tid som et mellomsprk under innflytelse av (dansk) skriftsprk p et hjemlig talemlsgrunnlag og kan betegnes riksmlsvarianten. Det er ogs en utbredt intraindividuell variasjon, dvs. at den enkelte sprkbruker veksler mellom varianter eller bruker en del av variasjonsskalaen. Det kan skje i forhold til situasjon (hjemme - arbeidsplass), samtalepartnere, eller emne og forml (stilmessig skifte eller registerskifte) og kan vre motivert av variantenes ulike sosiale prestisje.
     

    Folkemlsvarianten
    har flere typiske stlandske dialekttrekk: jamvektsloven, tykk l, trykkforhold og trekk ved byningssystem. Det tydeligste utslaget av jamvektsloven er den faste fordelingen av endelsene -a og -e i infinitiv (klyvd infinitiv): komma, vrra, sitta, mot bite, kaste osv. Skillet viser seg ogs i andre tostavelsesord: beta, hana, stega, mot mne, time; samma men andre. I hunkjnnsord er det ingen todeling, men -e overalt: flue, stue og hue. Disse formene er av en srlig stlandsk type.
     
    Et karakteristisk trekk som er felles for stnorsk og trndersk, er trykk p frste stavelse i lnord: bensin, stasjon, pollti. Verbalforbindelser som bli med o.l. har et tilsvarende mnster, med sammentrekning og trykk p verbet og trykksvak partikkel: bli-med, ha p si, ji har tatt-n-med.
     
    Tykk l brukes gjennomfrt i ord som sol, dal, for det meste ogs i ord med rd: hal, gl, hvor det ogs veksler med r. De vanlige diftongene brukes, uttalen er i, u (el. v), y og ai. Vokalene i, y, o har i stor grad den stnorske tendensen til overgang (senkning/pning) til e og : fresk, lst, glv, mens den beslektede overgangen a > ikke er gjennomfrt og bare forekommer sporadisk (klve 'velte', men ellers kalv).
     
    Byningsformer med -a har stor utbredelse, bde i substantiv og verb. Hunkjnnsord har i bestemt form entall -a: boka, jenta. Verb av kaste-klassen har i fortidsformene endelsen -a: i gr kasta vi hylla og fltta skapet.
     
    Pronomen er av en (srlig) stlandsk type. Flertallspronomenet dm har ikke skille mellom subjekt- og avhengighetsform: ji s dm men dm s 'kke mi. Flertallsformene for 1. person er vi - vrs. Hunkjnnspronomenet har tre former med regulert formveksling: hu som vanlig subjektsform, den trykklette formen a, som forbindes lydlig med verb (enklise): dr sitter a; ji s a, og den fremhevende (emfatiske) formen henner: henner r rar henner. Pronomen har ofte overgang d > r under svakt trykk: ji ri, ska rm ta re me.
     
    Folkemlsvarianten str sprklig sett i en mellomstilling mellom stlandske innlandsml og kystmlene i st- og Vestfold, og tilhrer en dialektgruppe som betegnes midtstlandsk. Tilknytning til innlandet viser flertallsformene av substantiv: lik endelse i han- og hunkjnn (biler - nler) og bestemte former som bila (kystml bilr - bilane). Verbformer i fortid som kasta, henta er derimot felles med kystmla (innlandet kaste).
     
    Sprket i Oslo i eldre tider er det liten kunnskap om. Skrifttradisjonen i Oslo kan flges fra ca. r 1200, men m vre eldre enn det. Den hadde utspring i det kongelige og biskopens kanselli. Talemlet har gradvis utviklet dialektale srtrekk; omkring 1500 har dialekten ftt sin form. Etter nedgangstider og den store brannen i 1624 ble byen flyttet, men dette synes ikke ha hatt noen sprklig virkning, heller ikke den betydelige innflyttingen i de flgende hundrerene. Dialekten har i det store og hele beholdt en fast struktur.
     
    Folkemlsvarianten ekspanderte kraftig i andre halvdel av 1800-tallet som flge av befolkningsveksten. I nyere tid har den bredt seg til de nyere bydelene nord og st for sentrum. Den ver en betydelig pvirkning p talemlene ellers p stlandet, bde i nromrdene og lenger unna.
     

    Riksmlsvarianten
    er utviklet sent p 1700-tallet og tidlig p 1800-tallet blant embetsmenn og velstende handelsmenn gjennom kontakt mellom dansk skriftsprk og norsk uttale, mens dansk talesprk har hatt liten innvirkning. Sprkvarianten synes ha ftt en fastere form p 1800-tallet og har i denne sammenhengen fjernet seg mer fra folkemlet. P denne tiden har det vrt en betydelig stilistisk veksling, med en skriftnr, formell variant (bl.a. betegnet 'hyere foredrag') og et mer uformelt hverdagssprk.
     
    Innflytelsen fra dansk gjelder srlig at det bare er to grammatiske kjnn, og at de gamle diftonger forsvant. Som srnorske trekk kan nevnes utstrakt bruk av harde konsonanter, ordformer som blse, grte (da. blse), videre byningen av substantiv og verb. P 1900-tallet er en del eldre (danske) trekk blitt trengt ut (brn, noget, ngle), men noen rester av danskpreget skriftuttale finnes sporadisk (sjib, hbe, have). Det er bare to grammatiske kjnn, felleskjnn og intetkjnn, men sporadisk bruk av a-former forekommer, i enkelte ord (jla, merra, Marka, hytta). Verb av kaste-typen (og andre) har i fortid endelsen -et(kastet, krevet). Tykk l brukes lite, stort sett bare i visse ord (vrl, plme). Diftongene er for det meste erstattet av monoftonger (sten, ls, rke). Pronomenformene er i hovedsak i samsvar med skriftsprket. Det er likevel en tendens til sammenfall av subjekts- og avhengighetsform di og dem(di har jeg mtt fr; jeg s di).
     
    Riksmlsvarianten kan i dag stedfestes hovedsakelig til Oslos vestlige bydeler og til de vestlige nabokommunene, srlig Brum.
     
    Oslo-ml har vrt brukt i skjnnlitteraturen, frst av H. Meltzer i 1860-rene  (Politinotitser) , senere hos Garborg, Jger, Chr. Krohg, Hartmann Schidt (pseudonymet Sfinx) og i nyere tid av K. Alns, T. Thorstad Hauger, M. Hansen, T. Nilsen.
     

      Litteraturliste
    • A. B. Larsen: Kristiania byml (1907)
    • A. Jensen: Bemerkninger til dagligtalen i Kristiania, i Maal og minne (1916)
    • D. A. Seip: Om Oslomlet, i Omstridde sprsml i norsk sprkutvikling (1952)
    • G. Wiggen: Oslo byml, i Den store dialektboka (1990).
    • FOTO: FRA BOKEN "CHRISTIANIA-BILDER I HOVEDSTADENS BILLEDKUNST GJENNOM 350 ÅR"


      Et eksotisk stykke Norge. Vaterlands bro ca. 1800. Broen er sett mot Akerselvas utløp i sør. Kunstneren er engelske John William Edy. I dag kan man padle i kano på Akerselva, men Oslo Plaza som landemerke.

      FOTO: JON HAUGE

     

     

    FOTO: FRA BOKEN "CHRISTIANIA-BILDER I HOVEDSTADENS BILLEDKUNST GJENNOM 350 ÅR"


    Stubljan (Hvervenbukta) i 1790-årene og nå. Hovedhuset er brent, men en paviljong ved vannet finnes fortsatt. Fargelagt kobberstikk av C.A. Lorentzen.

    FOTO: JON HAUGE


    FOTO: FRA BOKEN "CHRISTIANIA-BILDER I HOVEDSTADENS BILLEDKUNST GJENNOM 350 ÅR"


    Oscarshall og Frognerkilen sett fra Skillebekk, året er 1855. Kunstneren er Peder Balke. I dag er den moderne båtparken en del av utsikten mot Oscarshall.

    FOTO: JON HAUGE

     

     

    FOTO: FRA BOKEN "CHRISTIANIA-BILDER I HOVEDSTADENS BILLEDKUNST GJENNOM 350 ÅR"


    Et eksotisk stykke Norge. Vaterlands bro ca. 1800. Broen er sett mot Akerselvas utløp i sør. Kunstneren er engelske John William Edy. I dag kan man padle i kano på Akerselva, men Oslo Plaza som landemerke

     Copyright © nordnorsk@narod.ru 
  • FTP